Jeg tror samboeren min er alkoholiker

Hei. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men jeg tror samboeren min er alkoholiker.

Vi har vært sammen i 7 år, og er begge i starten av 30-årene. Han har alltid vært glad i å drikke – det visste jeg fra begynnelsen. Selv drikker jeg nesten aldri, kanskje 2–3 ganger i året, ved spesielle anledninger som bryllup eller konserter.

Helt fra starten har han hatt en vane med å drikke hver fredag og lørdag – ofte 6–8 øl hver kveld. Han har alltid sagt at det er helt normalt.

Men det siste året har jeg merket en endring. Det er ikke bare helgene lenger. Nå har det begynt å snike seg inn alkohol også på ukedager – et par øl på tirsdag, tre på onsdag. Hvis han har fri dagen etter (som ved helligdager), drikker han alltid. Jeg vet egentlig ikke hvor mye han drikker totalt, for jeg tror han skjuler mye. Men jeg kjenner ofte lukten. Han går gjerne på kontoret sitt for å drikke alene.

Jeg har begynt å legge merke til merkelige ting:

Han har gjemt alkohol i bilen.

Han bruker våre felles pantepenger til å kjøpe mer øl.

Han har tatt cider jeg hadde spart, uten å spørre.

Han sover ofte på kontoret i stedet for å komme ned og legge seg.

Han virker ofte gretten, sliten, og glemmer mer enn før. Forholdet vårt påvirkes negativt. Vi finner sjeldnere på ting sammen, og mange av aktivitetene våre må tilpasses hans «klokke» – vi kan ikke gjøre noe for tidlig på dagen, for da er han kanskje ikke kjørbar.

Jeg bekymrer meg mye. Faren hans var alkoholiker og døde av alkoholrelaterte problemer, så jeg tenker at det kan ligge noe arvelig her også.

Jeg har forsøkt å snakke med ham flere ganger. Han blir ofte sint, mener jeg overdriver, og sier at han ikke er som faren. Han sier det virker som om jeg vil «ta fra ham det eneste han gleder seg til». Han har aldri vært voldelig eller direkte ubehagelig når han har drukket, men det plager meg likevel dypt. Jeg bekymrer meg hele tiden.

Jeg er for tiden sykemeldt fra jobb på grunn av utbrenthet. Psykologen jeg går til (gjennom jobben) har fått meg til å innse at alkoholen og utryggheten rundt det er en stor grunn til at jeg er blitt utbrent. Jeg ble utfordret til å sette tydelige grenser i forholdet.

Så jeg gjorde det. Jeg sa at jeg ikke klarer å ha det slik lenger, og at jeg ikke kan bli i forholdet hvis han ikke gjør endringer. Vi ble enige om ingen alkohol i ukedagene og ikke drikking hver eneste helg. Han gikk med på det – men han innrømmer fortsatt ikke at han har et problem. Jeg føler han er i fornektelse.

Noen ganger begynner jeg å tvile på meg selv. Er det jeg som er urimelig? Er det jeg som er for streng? Er dette vanlig?

Har noen her erfaringer eller råd om hvordan jeg best kan gå videre? Hvordan snakker jeg med ham på en måte som kanskje får ham til å forstå alvoret – og til å søke hjelp? Jeg ønsker ikke å gi opp ennå, men jeg klarer ikke mer av dette alene.