4. Samspill

Nyoppdaget rusmisbruk

Fornekting hos pårørende 

Fornekting/bagatellisering er vanlig. Det er vanskelig og vondt å innse hva som egentlig skjer. Utvikling av rusproblemer skjer vanligvis gradvis. I tillegg kan personen selv nekte og fornekte sitt rusmisbruk.

 

Erkjennelse

Innrømme overfor seg selv at en nær har rusproblemer.

 

Akseptere

Prøv å aksepter livet slik det er akkurat nå. Det kan hjelpe deg å mobilisere krefter til å handle.

 

Fornekting hos den som ruser seg 

Kan være en del av avhengigheten/problemet. Det er ulikt hvor tidlig en person klarer å ta innover seg et rusproblem. Det kan ta år. I eksperimenteringsfasen kan den som ruser seg være redd for å bli oppdaget, og innerst inne også være redd for at rusbruken skal eskalere. 

Den som ruser seg får «noe»  ut av rusen som gjør det vanskelig å slutte, og fornekter gjerne for å kunne fortsette. Ofte på grunn av dårlig samvittighet, både overfor seg selv og andre. Det kan fort bli bortforklaringer og løgn. Etter hvert henger ikke ting sammen.

 

Den vanskelige samtalen 

I tidlig fase av rusbruken er det normalt å nekte eller si at en har kontroll. Et langtkomment rusmisbruk/rusavhengighet kan kjennes skamfullt, og gi et sterkt ubehag som fører til motstand. Reaksjoner kan være irritasjon, sinne, unnvikelse og manipulering. Når du vil ta opp temaet, kan den som ruser seg si, at de ikke vil snakke om det nå. For noen personer som bruker rusmidler oppleves dagen i dag som nå, mens tanken på i morgen som neste år. Når morgendagen kommer, er kanskje ikke motstanden like stor.

En rusa person husker ofte lite. Ta derfor samtalen en dag personen er minst mulig rusa, helst rusfri. Her er ei forslagsliste til samtalen:

• Planlegg samtalen

• Diskutere samtalen med andre på forhand

• Rådfør deg i forkant. Ta kontakt med noen du kan snakke med, for eksempel lavterskeltilbud i kommunen

• Kanskje du vil ha med deg noen?

• Vær informert og hold deg til fakta

• Les deg opp om rusmidler (Kap.6)

• Behold roen. Kjeft og straff kan gjøre vondt verre

• Si hva du observerer

• Si at du er bekymret

• Spør om det er noe du kan hjelpe til med. Husk egne grenser

• Lag noen regler for hvordan forholde seg til hverandre

• Still krav og hold deg til personen. Rådfør deg før du endrer mening. Unngå å endre mening i selve situasjonen. Si heller at du skal komme tilbake til saken.

 

Samtaleteknikker

Det kan ofte være mye motstand hos personer som ruser seg. Her er to samtaleteknikker som kan unngå det. Kanskje du får litt mer ut av samtalen. Du kan lese om det på nettet eller kjøpe bøker om metodene. Eksempler se www.rop.no.

• Motiverende Intervju (MI)

• Anerkjennende kommunikasjon

 

Rusavhengighet

Ansvarliggjøring

Det å bli rusfri handler om å ta ansvar for, samt å gjøre noe med egne handlinger. Det tar tid å innse alvoret,  mange trenger flere forsøk og å gjøre seg egne erfaringer.

 

Selvbestemmelse 

En velger selv å ruse seg. Personer som bruker rusmidler kan nekte å ta imot helsehjelpen som tilbys.5 (Kap.2).

Hvordan hjelpe en som ikke ønsker hjelp? Hjelpeapparatet skal alltid prøve ulike tilnærminger. Det kan være at hjelpen ikke samsvarer med det du som pårørende ønsker. Årsaker kan være selvbestemmelsesrett, faglige bestemmelser eller svikt i systemet. Ved ukritisk livsførsel send «bekymringsmelding» (kap. 2).

 

Hvordan sette gode grenser

Er vanskelig for de fleste pårørende. Ta kontakt for veiledning (Kap.8). Noe å ta med seg er at mange med rusproblemer sliter med dårlig samvittighet i etterkant av å ha utnyttet nære relasjoner. Kjenn etter hva som er greit for deg, og ikke. «Hva sier magefølelsen»? Skal du låne ut penger? Vil du drive med skyss? Bidra med oppbevaring eller lete etter rusmidler? Hjelpe til med klargjøring av rusmidler? m.m. Det er lurt å få sortert tanker. Da får du mer oversikt over situasjonen. Prøv skjemaene «Tankesortering og «Fordeler og ulemper» (vedlegg 2).

 

Støttespiller

Hvordan kan du mobilisere krefter til å være en støttespiller? Hvordan være en støtte uten å ta over ansvaret? Det er vanskelig å se helheten når det gjelder en person som står deg nær. Mengden hjelp kan fort vippe fra den ene til den andre siden. Enten gi altomfattende støtte eller ingen støtte. 

Hva er ditt ansvar?

Hvilken relasjon har du til den som ruser seg? Er det et barn, en venn eller partner? Det er vanskelig å vite hva en skal gjøre. Ta kontakt med kommunen for veiledning eller fastlege for vurdering om henvisning til pårørendebehandling (Kap. 2). Her er noen forslag til hva du kan gjøre:

Barn/ungdom som ruser seg: Du har ansvar for å be om hjelp og tilrettelegge slik at barnet kan benytte seg av hjelpen (Kap. 1, 2,3). Blir det vanskelig kan du kontakte barnevernet.

Den som ruser seg ber om hjelp: Du kan skaffe informasjon om hvor en kan få hjelp. Gjerne bli med (Kap. 1,2)

Du er alvorlig bekymret: Meld «bekymringsmelding» til helse- og omsorgstjenesten i kommunen (gjerne skriftlig). De skal da vurdere om det er grunnlag for bruk av tvang (Kap.2)

Hva er greit for deg i hverdagen? Øv på å sette grenser for deg selv for hva du kan godta (Kap.4)

 

Muliggjøring

Er et uttrykk som beskriver pårørendes reaksjon på å imøtekomme den som ruser seg, gjerne på bekostning av seg selv (verdier, normer, følelser og prinsipp). Tenk over om du legger til rette for fortsatt bruk. Utsletter du stadig dine egne behov, vil det på lang sikt bli destruktivt for både deg og den som ruser seg.

Du ønsker å hjelpe den som ruser seg? Det kan være mange gode grunner til det. Det å leve med rusproblemer er ofte kaotisk, og det er vanskelig å gå rundt med en konstant bekymring.

«Muliggjøring» kan bidra til at den som ruser seg ikke tar ansvar for sitt eget liv. I verste fall kan det ta ifra den som ruser seg muligheten til å bli rusfri. Et eksempel kan være å la den som ruser seg bo hjemme over tid, til tross for uakseptabel oppførsel. Den som ruser seg har da mindre behov for hjelp utenifra. For hjelpeapparatet blir det ofte vanskeligere å komme i kontakt.

Medavhengighet

Kan beskrives slik. Partner eller barn tilpasser livet etter den som ruser seg. Vi har alle litt avhengighet i personligheten vår. Vi er avhengige av hverandre som mennesker. Men noen er det mer enn andre på bakgrunn av tidligere opplevelser og arv.

Tips! Spør deg selv: «Hva er hensikten med det jeg gjør? Er det til den som ruser seg sitt beste? Eller er det mine behov?»

 

Kriminalitet

Som pårørende kan en oppleve møter med politi og fengsel. Tilgangen til illegale rusmidler er begrenset og prisen ofte høy. Det kan føre med seg en del kriminalitet.

For mange pårørende har unormale hverdager blitt normalen. Etter hvert kan en gå over grenser en ikke er klar over, eller ville gjort i første omgang. F.eks. kjøp, oppbevaring og leting etter rusmidler. Passasjer i bil med ruset sjåfør, lyve for politi m.m. Bruk gjerne lovverket når du skal sette grenser; «Nei, akkurat dette kan jeg ikke hjelpe deg med. Jeg kan også bli arrestert og dømt.»

 

Narkotikalovbrudd

Ifølge straffelovens §§ 231 og 232 kan man straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år for kjøp, oppbevaring, sende eller overføre narkotika. Grov narkotikaovertredelse kan straffes med inntil 10 år. Ved spesielt store mengder stoff er strafferammen 3 – 21 års fengsel.

Ifølge legemiddellovens § 31 2. kan man straffes med bøter og/eller fengsel inntil 6 måneder for ulovlig besittelse og bruk av narkotika. Det samme ved å oppgi falske opplysninger for å få tillatelse til å skaffe, inneha og bruke narkotikaklassifiserte stoffer.

 

Trafikklovbrudd

Rus er en av hovedgrunnene til de alvorligste trafikkulykkene. I Vegtrafikkloven § 17, 2 står det at eier av bilen har plikt til å finne ut om den som får låne bilen, fyller vilkårene for å kjøre. Det kan være førerkort og at vedkommende ikke er ruspåvirket. Straffeloven § 15 gir mulighet til å straffe med- virkere til lovbrudd.

• Ring politiet 112 ved kriminelle handlinger

• Kontakt Krisesenter for tilflukt ved trusler og vold

 

Voksne med rusproblemer (partner, barn og søsken)

Beskytt deg selv. Finn dine grenser. Si ifra for din egen del. Sett deg selv først. Du får ikke endret andre. Det er den som ruser seg selv som må ta ansvaret for sitt liv. 

Mange pårørende tror det er deres ansvar å sørge for at den som ruser seg ruser seg mindre eller blir rusfri. Rusproblemer er komplekst, derfor trenger den som ruser seg ofte hjelp fra profesjonelle (Kap.5). Her er noen forslag:

• Snakk sammen på et tidspunkt personen ikke er rusa/minst mulig rusa. Da er det enklere å få til en god samtale

• Hold avtalene dine, gå på jobb/skole, Ha normal døgnrytme

• Foreslå ansvarsgruppemøter der flere etater deltar

• Sett grenser for deg selv for hva du kan akseptere, vær konsekvent. F.eks. kom hjem, men ikke synlig rusa.. Du kan få mat og drikke, men ikke penger. Jeg kan vaske dine klær m.m.

• Gjennomfør pårørendekurs/behandling

 

Sørg for at du vet hva du skal gjøre i en nødssituasjon, for eksempel ved en overdose, forgiftning eller rusutløst psykose. (Kap.6)

 

Familieutfordringer

Ofte blir det uenighet i familien om hvordan møte den som ruser seg(f.eks. husrom, penger, mat og skyss). Det å være bekymret over år, redd for å miste noen, betale rusgjeld, bli truet, avvist m.m. preger ofte det sosiale livet til familien.

Det er ikke uvanlig at søsken bekymrer seg både over bror/søster, men også ser foreldrenes bekymring.

 

Barn/ungdom med rusproblemer

Er den som ruser seg under 18 år, har du ansvar for å be om hjelp og tilrettelegge slik at barnet klarer å følge opp. Blir det vanskelig kan du kontakte barnevernet. De har ulike hjelpetiltak.

 

Helseopplysninger

Vær klar over at du ikke alltid får opplysninger av helsepersonell. Hovedregelen er at foreldre kan lese journal til barnet er 16 år. Men mellom 12-16 år kan helsepersonell fjerne innsyn. Ved alvorlige tilstander skal foreldre ha beskjed.

 

Kriminelle lavalder

Den kriminelle lavalder er 15 år. Fra 15 år kan barnet bli straffet for kriminelle handlinger. Domstolen kan benytte «Samfunnsstraff» som alternativ til fengselsstraff. Domfelte dømmes da til å utføre samfunnsnyttig tjeneste.

 

Mobilisere

Det er smertefullt å oppdage at barnet ditt ruser seg. Det er normalt å føle seg maktesløs. Og ofte får foreldrene vite det sist. Godta livet slik det er akkurat nå. Det kan hjelpe deg å mobilisere krefter til å hjelpe til. Prøv å være større, sterkere, klokere og god (COS).

 

Venn til en med rusproblemer

Langvarige rusproblemer fører ofte med seg tap av venner. Dette er sårt for mange, og er en viktig del av arbeidet i rusrehabilitering. For venner er det vanskelig å forstå at det har utviklet seg et rusproblem. Den som ruser seg påstår kanskje å ha kontroll eller fornekter rusmisbruket. Det kan skje ting som ikke er greit. Den som ruser seg kan være vanskelig å få tak i, bryte avtaler, lyve, utnytte situasjoner m.m.

Det hjelper sjelden å bli sint. Det er bedre å avvise på en ok måte og vise til det som ikke er greit. Noen klarer å bevare vennskapet. Hva «sier mage- følelsen» din? Avklar hvordan du vil forholde deg. Her er noen forslag:

• «Jeg skal være der for deg, men først må du bli rusfri. Da kan vi finne på noe»

• «Du bør ta imot hjelp. Jeg skal følge deg»

 

Kollega med rusproblemer

Hvilke arbeidsoppgaver har den som ruser seg? lederansvar, håndtering av maskiner, bilkjøring eller arbeid med mennesker. Selv rusinntak kvelden før kan være uforsvarlig.

Noen ganger kan det at en fremdeles klarer å jobbe, være med på å overbevise den som ruser seg om at en mestrer rusbruken bedre enn en gjør. Det at ingen stiller spørsmål bidrar til «muliggjøring» (Kap.4).

Det finnes gode løsninger i arbeidslivet. Meld bekymring til leder. For eksempel gir Akan kompetansesenter veiledning og oppfølging vedrørende rusproblemer i arbeidslivet. Og nettopp arbeidsplassen sine krav kan bidra til rusfrihet.

 

Venn til en pårørende

Er du bekymret for din venn? Du kan spørre om du skal lytte, trøste eller gi råd. Men det er ikke alle som vil være åpen om sitt privatliv. En aktivitet kan hjelpe den pårørende på andre tanker. Hverdagslige ting kan bidra til mer normale dager. For pårørende kan alt handle om den som ruser seg. Er du veldig bekymret, kan du anbefale den pårørende å ta imot hjelp og tilby deg å følge. «Jeg ser at du har det vanskelig. Hva med å kontakte fastlege for vurdering om henvisning til pårørendebehandling? Tenk på det». Spør igjen uka etter. Som venn kan du også hjelpe til med å ta valg. «Joda kom igjen nå, bli med ut en tur»

Et godt råd er at du takker ja når venner bryr seg og ber deg med ut, selv om det stritter imot. 

 

Kontakt med rusmiljø

Hvordan skal en forholde seg til rusmiljøene. Mangel på penger og rusmidler, og rusens virkning i seg selv kan føre til interne konflikter. Av og til blir pårørende involvert. Men stort sett holdes disse konfliktene internt. Ring politiet om du opplever trusler eller vold.

Kontakter du rusmiljøene, er det viktig å være bevisst hva som er hensikten. Du kan rådføre deg med politiet om betaling av narkotikagjeld, i enkelte situasjoner kan det være hensiktsmessig å gjøre dette anonymt. Men vær bevisst på at betaling av narkotikagjeld i noen tilfeller kan bidra til «muliggjøring» og opprettholdelse av en persons rusproblemer (Kap.4).

 

Kontakt med politi

Møte med politi og virkemidlene deres kan oppleves brutalt.

 

Pågripelser 

Politiet kan ransake og pågripe en mistenkt, hvis det er skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling. Med skjellig grunn menes mer enn 50 % sannsynlighet. Ransaking og pågripelser må ikke være uforholdsmessig. Det betyr at det må være et rimelighetsforhold mellom handling og grunn til ransaking.

 

Ransaking av person og hjem 

Politiet har lov til å foreta ransaking av hjem, boder, bil, båt og hytter m.m. til en mistenkt for en straffbar handling som kan medføre fengselsstraff. Formålet er å pågripe eller å sikre beviser. Politiet kan også ransake ytre kropp, klær og vesker m.m. Politiet kan utføre husransakelse hos andre enn den mistenkte når:

• Der den mistenkte pågripes

• Mistanke om beviser

• Der den straffbare handlingen har skjedd

• Steder der mistenkte har oppholdt seg under den umiddelbare forfølgelsen

Politiet kan i noen tilfeller foreta personlig ransaking av andre enn mistenkte. En beslutning om ransaking tas som hovedregel av tingretten. Ransaking kan også besluttes av påtalemyndigheten. Det skal da være fare for at bevis fjernes eller at den mistenkte forlater stedet. Politi kan i noen hastetilfeller selv bestemme ransaking.

Bestemmelsen om ransaking fra tingretten eller påtalemyndigheten skal i utgangspunktet være skriftlig før ransaking. Hvis ikke det er gjort, skal det skrives ned så snart som mulig. Den som ransakes har krav på å se dokumentet.

 

Varetektsfengsling

En mistenkt kan pågripes hvis det er nødvendig for å hindre nye straffbare forhold. Ved alvorlige straffesaker kan påtalemyndigheten mene det er behov for varetektsfengsling. Da må den mistenkte fremstilles for tingretten innen 48 timer etter pågripelsen. Varetektsfengsling gjelder for 4 uker i første omgang.

 

Fengsel

For spørsmål om straff og straffegjennomføring kan du ringe Informasjonstelefon for pårørende (Kap. 8). Fengsler kan ha ulike regler og rutiner. Sjekk nettsiden kriminalomsorgen.no.

 

Besøk

Besøkende må ha besøkstillatelse fra det aktuelle fengselet. Hovedregel er et besøk i uken. Unntak er advokater og offentlige myndighetspersoner. Besøk i fengsler med høyt sikkerhetsnivå vil foregå i påsyn eller med glassvegg. Dette kan også forekomme i fengsler med lavere sikkerhet om nødvendig. Det er mulig å gjennomføre digitale besøk, dvs. ved bruk av nettbrett. Fengslene skal legge vekt på barns rett til samvær.

 

Telefon

Fengsel med lavere sikkerhet har ingen begrensninger på ringetid og hvem som skal ringes. Blir ikke avlyttet. Unntaket er ved brev- og besøksforbud. I fengsel med høyrere sikkerhet har innsatte 20 minutt ringetid per uke. Det kan søkes om utvidet ringetid. Telefonene kan bli avlyttet. Telefonsamtaler med offentlige etater kan tas utenom ringetid. De blir ikke avlyttet. Innsatte skal selv dekke kostandene.

 

Post

Innsatte kan i utgangspunktet brevveksle med hvem som helst. Unntaket er ved brev og besøksforbud. Post til og fra innsatte i fengsel med lavere sikkerhetsnivå/overgangsboliger skal kontrolleres dersom det er nødvendig. Avdeling med høyt sikkerhetsnivå skal kontrolleres, men kan unnlates. Avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå skal alltid kontrolleres.

 

Internett

Innsatte i fengsler har i utgangspunktet ikke tilgang til internett. Unntaket er innsatte som tar utdanning.

 

Friomsorg

Friomsorgen har som hovedoppgave å følge opp straffegjennomføring utenfor fengsel. Det kan være samfunnsstraff, soning med elektronisk fotlenke og prøveløslatelse. I tillegg utfører friomsorgen personundersøkelse på bestilling fra påtalemyndigheten.

 

Rusrehabilitering

Noen blir rusfri uten hjelp. Andre har mer sammensatte utfordringer og trenger rusrehabilitering. Enten med tett oppfølging i egen bolig eller på institusjon.

 

Rett sted til rett tid

Først må den som ruser seg erkjenne rusproblemet. Det er en prosess og det er individuelt hvor lang tid den tar. Noen ønsker rusrehabilitering så raskt som mulig, andre trenger tid før de er klar.

Aktiv rus gjør det vanskelig å orientere seg om hvilke muligheter som finnes (tid og sted). For eksempel hva som er den rette typen rusrehabilitering og hvor den finnes. Dette gjelder også ved oppmøte til avtaler med kontaktperson som henviser (søker) til rusrehabilitering. Totalt kan det derfor bli lang ventetid (Kap.3). Noen helseforetak/ kommuner har derfor opprettet forvern som skal lette denne prosessen.

 

Ting tar tid

Rusrehabilitering er en sårbar fase. Først skal den som ruser seg gjennom en periode med abstinenser og sterkt russug (Kap.6). Videre få orden på psykisk og fysisk helse, bolig, økonomi, nettverk, helse og aktivitet/jobb/skole. Bli kjent med seg selv som rusfri og hvordan håndtere følelser på en bedre måte. Russug vil for mange i mer eller mindre grad vedvare, og hjernen trenger tid til å «reparere» seg. Noen skader er uopprettelig (slag mot hodet, overdoser, psykoser m.m.). Det er lange dager og mange er slitne. I denne fasen er det ulikt hvor mye kontakt personen klarer å ha med omgivelsene. Se www.rusfrihverdag.no for mer informasjon.

 

Ettervern

Etter institusjonsopphold skal man etablere en rusfri hverdag med det som er lært i rusrehabilitering. Det er viktig med et ettervern som kan støtte og veilede i denne fasen. Tilbudet er ulikt ved ulike institusjoner og kommuner.

Rusrehabilitering i egen bolig (uten institusjonsopphold) krever mer selvstendighet i å etablere en rusfri hverdag. Det kan være med hjelp av Legemiddelassistert rehabilitering (LAR), ruskonsulent, poliklinisk behandling i TSB eller psykiske helsevern. Bruk av ansvarsgruppemøter er anbefalt.

 

Mestring 

Nå må vedkommende ta regien i eget liv. Det gir mestring og bidrar til motivasjon. Likevel er det godt å ha noen der, som viser kjærlighet og omsorg. Kanskje hjelpe til litt med noe praktisk. Ved kriser kan du spørre om du skal lytte, trøste eller gi råd.

 

Støtteperson

Rusproblemer angår flere enn den som har rusproblemet. Pårørende er en viktig ressurs. Det kan være kjekt å ha noen å vise endringene til. Som familie kan en være støttende eller trekke hverandre ned. Hvordan kan du være en støtteperson?

 

Ubearbeidede opplevelser 

For mange pårørende er det utfordrende å være en støtteperson. Det kan ha vært mange vanskelige episoder. Har du behov for veiledning, kan du kontakte rusinstitusjonen eller kommunen og etterspør pårørendetilbud. Om de ikke har kan du kontakte fastlege for vurdering om henvisning til pårørendebehandling. Det er også mulig å benytte Familievernkontor. Familieterapi er spesielt anbefalt for personer under 25 år (Kap. 2,3).

 

Tilbakefall 

Vær optimist, men ha samtidig med deg at tilbakefall er vanlig. De fleste trenger flere forsøk på å bli rusfri. Dersom dere er enige, kan dere sammen med en veileder lage en kriseplan:

• Fallgruver (f.eks. kriser, alkohol m.m.)

• Tegn på flukt (f.eks. jobbe mye, trene mye m.m.)

• Tegn på tilbakefall (f.eks. mobil avslått, sint m.m.)

• Hva skal pårørende gjøre ved bekymring

 

Alkohol 

Alkohol er et lovlig og lett tilgjengelig rusmiddel. Alkoholrus kan senke terskelen for bruk av andre rusmidler. Noen som har hatt/har rusproblemer velger likevel å drikke alkohol. Unngå likevel å tilby eller drikke alkohol i møte med personen. Spesielt i rusrehabilitering og ettervern.

 

Alvorlige psykiske lidelser 

Samtidig alvorlige psykiske lidelser og rusavhengighet gir en funksjons- hemning.  Det kan være svært vanskelig å planlegge og orientere seg. Det går ofte utover helse, økonomi og bolig. Hverdagen blir fra hånd til munn. Det samme kan skje ved samtidig sterk grad av ADHD, utviklingshemning og rusavhengighet.

 

Aktiv rus

Hvordan respektere, kanskje akseptere at den du er glad i velger å ruse seg? Ikke alle vil eller får til å forbli rusfri. Noen har rusfrie perioder. Andre er rusfrie i årevis for så få tilbakefall. Noen forblir rusfri. Det er en prosess.

Er du bekymret for noen som du ikke får tak i, kan du kontakte gatenære lavterskel helsetiltak, (Kap.8) eller politiet. Flere med rusproblemer påpeker at det ikke hjelper å bruke mye tid på å lete. Fokuset til den som ruser seg blir da på den som er bekymret og ikke på seg selv. Vær heller tilgjengelig når den som ruser seg ber om hjelp.

 

Langvarig rusmisbruk

Prøv å aksepter at den du er glad i er alvorlig syk. Husk å nyte de gode stundene. Ikke ha for store forventninger. Fokuser på det som fungerer. Mange opplever sorg og følelse av tap. Da forholdet til personen du er glad i har endret seg. Les kap. 5 om hvordan ta vare på deg selv.

 

Barn som pårørende

Barn må skjermes. Rusmisbruk er uforutsigbart. Barn skal derfor ikke bo eller oppholde seg i et hjem med rusmisbruk. Vær kreativ og finn løsninger. Om ikke kan det forventes bekymringsmelding til barnevernet.

For noen pårørende kan situasjonen bli altoppslukende. Det blir vanskelig å se de andre rundt seg. Kanskje det er andre barn i familien som også trenger oppfølging.

 

Barneansvarlig personell

Barn har egne rettigheter som pårørende. Både søsken, barn av rusavhengige og andre barn som har relasjon til noen med rusproblemer. Avdelinger i helseforetakene (somatikk, rus og psykisk helsevern) skal ha barneansvarlig personell. Noen helseforetak tilbyr barnesamtaler. Det eksisterer organisasjoner for barn av rusavhengige (Kap.8).

 

Åpenhet

Det er viktig med åpenhet. Barn kan få med seg mer enn vi tror. Fortell hva som skjer. Gi alderstilpasset informasjon. Forklar gjerne at rusavhengighet er en sykdom. Det er mer forståelig for barn. Barn trenger å få høre at det ikke er deres skyld. Spør barna om hva de oppfatter og føler om situasjonen.

La barna få snakke med noen andre enn foreldrene. Det er viktig å be om hjelp. De skal ikke gå alene og tenke på vanskelighetene. Det kan være en lærer, helsesykepleier, lege, barnevern, PPT, hjelpetelefon (Kap.8).

 

Generelle råd 

• Oppretthold hverdagsrutinene så langt det lar seg gjøre

• Vær tilgjengelig, åpen og inkluderende, la barnet ta del i fellesskapet

• Ikke press barnet til å snakke

• Prioriter tid med barnet og gjør ting sammen

• Vis at det er greit at søsken reagerer forskjellig på det som skjer

• Legg til rette for positive opplevelser med jevnaldrende

• Informer sentrale personer i barnas nettverk om familiens situasjon. Det kan være barnehage og skole. Det kan gi nødvendig forståelse og støtte

 

Voksen og tidligere et barn av noen med rusproblemer  

Som voksen kan du selv sette grensene. Du bestemmer over ditt liv. Finn ut hva som fungerer best for nettopp deg.

 

TIPS! 

• Podkast for pårørende: Usynlige tigere
• Familiesamtaler: Familievernkontor
• Pårørendebehandling- kontakt fastlege
• Pårørendetelefon kriminalomsorg: 40 43 88 88
• Fri rettshjelp: ofre for misbruk eller vold, har rett til gratis advokathjelp
• Krisesenter
• Hva «sier magefølelsen»?
• Ikke la rådene i denne håndboken oppleves som nye krav i hverdagen
• Ivareta
• BARsnakk