Pappaen min er alkoholiker

Hei. Pappaen min er alkoholiker. Jeg tenker veldig på det hver eneste dag. Jeg skulle ønske at jeg hadde reservert meg fra det med engang jeg fylte 18. Da hadde jeg sluppet alt styret både psykisk og fysisk. Nesten alle tankene mine dreier seg om pappa. Det går ikke en dag der jeg ikke tenker på han. Jeg har hatt litt problemer med å sette grenser for meg selv. For eksempel når pappaen min har ringt meg når jeg har vært hos mamma så har han har vært påvirket. Jeg har skilte foreldre. Å ha en forelder som sliter med alkoholproblemer er litt traumatisk for meg, fordi jeg likte å drikke te før for noen år tilbake, men siden jeg vet at pappaen alltid blander sprit med te eller kaffe, så klarer jeg ikke te. Fordi det minner meg så sterkt om pappa. Jeg har også opplevd flere ganger at når jeg har vært ute i noen timer for å koble av litt, så har jeg kommet hjem til høy musikk og en pappa som sitter der og drikker seg full. Pappa sin energi er så sterk når han drikker. Eller atmosfæren. Hele kroppen min blir satt på spill. Jeg har mange ganger vært så fortvila at jeg har ringt legevakt og ambulanse. Pappa har sagt til meg mange ganger at han vil gå i døden. Han var jo på sykehuset for en stund siden fordi kroppen kollapset. Han fikk hjertesvikt. All væsken gikk ut i kroppen. Han er overvektig og har høyt blodtrykk. Han går på så masse medisiner. Pappa har sagt at hvis han ikke tar de medisinene så kan han dø. Når pappaen min blir påvirket så begynner han å snakke om fisk og båt. Han har jo vært sjømann. Og han snakker om døden. Jeg er så drittlei av å høre på det. Jeg har sagt til han at jeg ikke vil høre på det, men det kan nesten virke som at han glemmer det på en måte. Eller så bryr han seg rett og slett ikke. Jeg husker en gang da jeg fant han henslengt på gulvet. Da spurte han om jeg kunne hjelpe han, men jeg sa «nei. Dette må du klare selv. Det er du som har gjort det til slik» Var jeg grusom mot han da? Og når mamma skulle ut en kveld så ble jeg skikkelig bekymra. Jeg lå oppe til langt ut på natt for å følge med at mamma klarte seg når hun kom hjem. Jeg greide ikke å sove. Jeg snakker ofte med mamma om pappa. Og bekymringen rundt det. Broren min prøvde også å råde meg til å ikke ikke være med pappa så lenge. Ikke bo der. Men både broren min og mammaen min synes at jeg snakket litt i tunger, fordi jeg sa en ting og gjorde noe annet. Jeg gikk bare rundt og sa hvor forferdelig pappaen min er, men så bor jeg der hos han allikevel. At broren min ga meg litt opp. Jeg føler på skikkelig dårlig samvittighet for både meg selv, mamma og broren min og alle. Jeg har tatt et feil valg. Så lenge jeg bor hos pappa så viser jeg jo bare han at alt dette er greit. Men det er jo ikke det i det hele tatt! Det er ikke greit! Pappa har sagt at jeg nå bare godta det slik som det er. Eller så har han bare sagt sånn «hvorfor er du her da?» Litt rart at han snakker om hvor forferdelig mamma og resten av familien er mot meg, men så fort jeg nevner alkoholen til han…at jeg ikke liker når han drikker, da sier han bare at jeg kan flytte hjem til mamma da. Men allikevel anbefaler han meg å bo hos han. Det virker som at pappaen min er veldig inni sin egen verden om dagene selv om han ikke er beruset. Akkurat som at han tenker på et eller annet hele tiden. Jeg prøver å ha en vanlig kommunikasjon med han, men han virker ikke interessert. Jeg har i de senere tid følt at jeg har måttet lytte til samtalene som pappa har på telefon. Fordi det er jo folk som han har avtaler med, som gir han alkohol regelmessig. Jeg har mange ganger hatt det i tankene om dette kan ha gått for langt. For min del. Ikke greier jeg å drikke te som jeg likte før fordi det minner meg så sterkt om pappa. Og ikke greier jeg å være ute noen timer fordi jeg er redd for hva jeg kommer hjem til. Pappa har aldri gjort noe mot meg psykisk, men det er mer den følelsen man får av å være i sånn situasjon der og da. Jeg orker det ikke. Jeg husker også at jeg hadd vært ute i noen timer, så kom jeg hjem til dundrende musikk og en kjempe deppa pappa på stuen. Klokken var 00 på natten. Så begynte pappa å prate om det ene og det andre. Så ble jeg så veldig frustrert og sint der og da at jeg ringte til en taxi, pakket tingene mine og dro til mamma klokken 3 på natten. Jeg har mange gode minner med pappaen min. Men de negative opplevelsene med alkohol blandes litt sammen med de gode minnene. Jeg er fortsatt veldig glad i han. Jeg har prøvd å si til han at han burde søke hjelp, men han kommer bare med sånne dumme unnskyldninger. Slik som jeg har forstått det så drikker han blant annet fordi han føler seg ensom. Og fordi han ikke har noe å gjøre på om dagene. Han er ikke i jobb. Og han har en familie som driter i han. Og når det gjelder meg og søsknene mine så har vi ikke samme far men kun samme mor så mine søsken er ikke like berørt som meg. Så jeg står helt alene om dette. Det er kun jeg som bryr meg om han. Og han har ingen skikkelige venner heller rundt seg. Da han var på sykehuset den gangen så besøkte jeg han ofte. Han snakker fortsatt mye om den gangen han var der…hva han gjorde der, hva sykepleierne gjorde osv… Jeg hører så mye av det samme om og om igjen. Når han snakker med kirkens SOS så har han sagt til de at han skulle på sjøen igjen og at han ikke følte at det var noe vits i å leve lenger. Sånn har jeg hatt det siden jeg var 18 år. Jeg ble veldig påfyrt da jeg hørte samtalen mellom han og en venninne. Fordi de kom innpå dette med barnepass og alkohol. Da sa hun venninnen at hvis hun visste at hun skulle passe for eksempel barnebarna eller noe en helg så hadde ikke hun begynt å drikke. Så svarte pappa: det gjorde ikke jeg heller når datteren min var liten. Men det er noe annet når barna er store og over 18. Da ble jeg altså såååå sint. Jeg sa til pappa at «det har jo ikke noe med alder å gjøre i det hele tatt. Følelsene er jo akkurat det samme.» Da svarte pappa meg bare «ja men du har ikke nødt til å være her. Ikke sant?» Huffameg. Akkurat som at bare fordi at noen er over 18 år så burde man liksom tåle mer. Det stemmer ikke. Han sa til hun venninnen at det er en befrielse at jeg ikke var under 18 lenger. Dette er det VERSTE jeg har hørt! Når jeg var luten så greide han kanskje å holde seg unna alkohol den tiden jeg var der i en uke. Men så ble jeg 18. Og da dreit han i det. Da slapp han å ta hensyn vet du, fordi da var jeg liksom «stor nok» Det kan jo virke som at han kanskje har det i seg, men at han driter i det eller ikke vil. Fordi hvis han ikke greier seg uten alkohol…hvordan greide han å holde seg fra det da jeg var liten da? Det er bare såååå sjokkerende å høre av sin egen far. Jeg husker godt at jeg tenkte at pappaen min var den beste pappaen og det var han jeg så opp til når jeg var liten, men nå i de siste så kan jeg ikke si at jeg tenker det samme lenger. Han er ikke akkurat den beste pappaen i verden. Fordi han driter jo i mine grenser. Og forteller meg sååå mye som man aldri skal si til barna sine. Han har jo kalt meg frekke ting mens han har vært beruset. Men hvis det skulle bli slik at pappaen min skulle gå bort en dag, så vil jeg prøve å tenke på alle de gode minnene vi har sammen. Jeg er veldig takknemlig for alt han har gjort for meg. Tenke at dette var en sykdom som han dessverre hadde. Men at han allikevel var en fin og snill person. Men det er bare han som kan gjøre noe med det. Han kan be om hjelp. Men det vil han jo ikke. Og jeg kan ikke helt forstå at han sier at han føler seg ensom når han har meg der hos han. Jeg har til og med snakket med han. Prøvd å muntret han opp. Gitt han klem når han har vært beruset og spurt «hva er det som er galt pappa. Jeg er glad i deg. Husk at du betyr alt for meg osv…» Han har til og med stilt meg utrolige spørsmål som er vanskelig å svare på. «Hvorfor kaller du meg pappa?» Sier han. Jeg synes det er skikkelig vondt å se at han gjør seg selv så vondt. Jeg forstår ikke hele greia. Jeg ser for meg alle episodene som har skjedd i hodet ofte. Jeg har prøvd å skaffet hjelp til han, men han bare avslo. Jeg er veldig skuffet over han. Jeg fikk de til å ringe han direkte. Men han bare sa at han ikke ville. Så da var det ikke noe mer de kunne gjøre. Noen ganger kunne jeg godt ha tenkt meg at det skulle ha gått an å legge inn på tvang. Jeg sendte inn en bekymringsmelding til legen også 1 gang, men da sa legen bare at pasienten måtte komme frivillig. Og på de møtene pappa har vært på hos legen så tror jeg ikke at det har blitt tatt opp, men jeg kan prøve en gang til å sende inn bekymringsmelding til legen hans. Jeg er såååå glad for at jeg har fått henvisning til behandlingssenter for pårørende. Jeg håper så inderlig at jeg kommer til å møte på noen flinke og snille folk som virkelig kan det de driver med. Og at hjelpen virker godt nok for meg. Jeg har jo prøvd psykisk helse i kommunen og helsestasjon for ungdom før, men jeg fikk ikke noe ut av det. Pluss at det var en mann som oppførte seg veldig uprofesjonelt der. Han var frekk og virket uinteressert. Så jeg sluttet å gå dit. Det var veldig vondt å bare dra fra pappaen min den natten med taxi der og da, men han var ganske beruset, så han kom jo ikke til å huske så mye dagen etterpå allikevel. Jeg tenkte at det var forferdelig av meg å dra på en sånn måte. Først bli sint og så si at jeg drar hjem til mamma nå med engang. Men….det var jo ikke pappaen min. Eller det var jo pappaen min men…. ): Jeg fikk veldig dårlig samvittighet. Det med at pappaen min hadde et alkoholproblem kom bare mer og mer frem med alderen. Med små glimt. Jeg husker da jeg var 12 år…..jeg var hos mamma….så ringte jeg til pappa en kveld. Så var pappa så rar i stemmen. Så ble jeg kjempe lei meg og bekymret. Jeg gikk inn igjen til mamma. Mamma visste alt om det. Så når jeg var 14-15 år så fikk jeg vite det for første gang. Jeg og mamma satt på sengekanten. Mamma fortalte at «pappa er alkoholiker.» Jeg husker også at mamma tok fra meg mobilen når jeg var liten om kveldingen fordi jeg ikke fikk lov til å ringe til pappa etter en viss tid på kvelden. Jeg skjønte ikke grunnen til det da. Men nå gjør jeg det. Jeg skjønner det sååå godt. Faktisk så er jeg veldig glad for at hun gjorde det. Det var for å beskytte meg. Jeg er glad for at jeg har mamma oppi alt dette her. Heldighvis møtte mamma meg i døren klokken 03 på natten.