Voksent barn av rusmisbruker- Hva kan hjelpe

Har du mistanke om eller oppdaget at din forelder har et rusproblem, bør du ta det opp med vedkommende. Å få temaet opp og løftet frem, bør være målet.

Ikke har for store forventinger eller forvent å finne en løsning i løpet av en samtale. Å forvente en erkjennelse om rusproblemer, er heller ikke noe du bør forvente. Tenk gjennom hva du ønsker å oppnå ved å snakke med vedkommende, og sett deg et mål med samtalen.

Det kan være lurt at du har noen konkrete hendelser du kan ta opp. Vær direkte, men ikke konfronterende. På denne måten blir samtalen mer håndfast.

Det kan også være lurt at du har noen konkrete tips til hvor dere kan søke hjelp. Å oppfordre forelderen din til å oppsøke legen sin, er et eksempel på en konkret plan. Å avtale en ny samtale kort tid etter den første samtalen, kan også være lurt. På denne måten får vedkommende litt tid på seg til å fordøye inntrykk og tenkt over hva hen vil.

Det er også viktig å være klar på at du ikke kan overtale eller true din forelder til å slutte å ruse seg. Det er helt og holdent den som ruser seg som kan ta dette valget. Om du har mulighet til det, overskudd til det og kommer i posisjon til det, kan du derimot gjennom samtaler oppfordre til egen refleksjon.

Bevisstgjøring

Å snakke om rusvanene hans/hennes, er en god start. La din forelder selv sette ord på sitt forhold til rusen.

  • Hva slags rusmidler bruker du
  • Når startet du med det
  • Hvor ofte bruker du
  • Hvordan opplever du rusen
  • Hvordan opplever du å ikke være ruset
  • Hva hjelper rusmiddelet deg med

  • Hva er positivt med å ruse seg
  • Hva er negativt ved å ruse seg
  • Hva er positivt ved å slutte å ruse seg
  • Hva er negativt ved å slutte å ruse seg

Det er fint om du som pårørende har konkrete råd til personen om hen ønsker å få hjelp/snakke med noen. Du kan undersøke.

  • Hvem kan hjelpe
  • Hva kan du gjøre
  • Hva skal personen selv gjøre

 

Viktig!

Som pårørende er det viktig å kjenne sin begrensing. Både når det gjelder hvor mye du makter å ta på deg, men også hvor mye du kan gjøre fra eller til. Vær konkret i hva du kan bidra med, og hvor grensene dine går. Du skal ikke ta på deg ansvar som personen selv bør ha, og heller ikke ansvar som helsetjenesten tilbyr.