Min kone har perioder med drikking, veldig usikker på hvordan jeg skal gå frem

Hei. Jeg er en mann på 40 år. Bor sammen med min kone, som flyttet til Norge fra et annet nordisk land i 2016. Hun har én sønn fra tidligere, nå 16 år. Med diagnosen atypisk autisme. Én fosterdatter på 18 år.og 2 små barn som er våre sammen, på 3 og 4 år. Min kone har slitt endel med kroniske smerter etter keisersnittet som ble utført da vårt siste barn ble født. Har gått mye på smertestillende, som hun tåler dårlig. For et par år siden startet hun å ta seg et par øl på kveldene for å sove bedre. Som fryktet utviklet dette seg, og det ble mer og mer, og oftere og oftere. Frem til hun på slutten av den perioden var ganske så drita de fleste dagene jeg kom hjem fra jobb. Hun var mye ufin mot meg, og lot all sin frustrasjon gå utover meg. Snakket mye usammenhengende og var umulig å snakke fornuft med da hun drakk. Hun var aldri ufin mot de små, men ble veldig opp og ned følelsesmessig. Veldig glad, eller veldig lei seg. Og rutiner som hun til vanlig var veldig flink med da det gjaldt barn og hus sviktet mer og mer. Det ble også litt mye urettferdig tilsnakk til den da 14 år gamle sønnen. Noe jeg reagerte veldig på. Men hun har all makt da hun drikker, siden hun fyrer på alle pluggene hvis noen påpeker noe. Jeg ønsket ikke at vi skulle bli høylytte med barn i hus, og endte da opp med å godta alt for mye, og bite i meg det meste. Det ble også vanskelig å få snakket fornuft,da hun var full det meste av tiden etterhvert. Til slutt fikk vi snakket sammen uten barn i hus, og hun la seg flat, og sluttet helt i et halvt år. Hun er en veldig god mor, og prøver også å være det da hun drikker. Hun har generelt jobbet ganske lite, pga smerter og mangel på jobb. Jeg har jobbet mye for å kompensere økonomisk, og det har nok da også blitt mye for henne å være så mye alene med barna. Hun har også hatt en brokete oppvekst, med alkohol i hjemmet. Mistet sin far da hun var 3 år, og jeg oppdaget også tidlig at hun likte å drikke, men da vi snakket litt om dette den gangen sluttet hun. Og det var aldri noe drikking under svangerskap.
Etter denne lange perioden med drikking, som ble beskrevet lengre opp, har ting aldri blitt det samme mellom oss igjen. Jeg ønsker at vi skal få det til sammen, men klarer ikke helt å gjengi hennes følelser lengre. Og hun føler nok at hun har prøvd mye mer enn meg å få forholdet på rett kjøl. Vi krangler ikke mye, men det er lite kjærlighet, og heller mer som to voksne som samarbeider om hverdagen. Dette tærer nok mer på henne enn på meg. Barna kommer liksom først, og jeg er tilfreds med at ting er sånn mellom oss, så lenge vi er gode venner. Noe som igjen sikkert gjør det enda vanskeligere for meg å jobbe hardt nok for å få til noe mer. Etter seks måneder uten alkohol ble vi bedt på fest, og jeg tenkte da at det skulle gå bra at hun kunne drikke på den festen. Men dessverre førte denne kvelden til at det igjen startet opp igjen med et par øl om dagen, som da økte og økte. Hun var veldig flink til å forsikre meg om at dette var midlertidig, og at det bare var til hun fikk litt mindre smerter igjen. Men etterhvert var vi tilbake der vi var. Mye fyll og sinne mot meg igjen. Og selv om hun fortsatt prøver å ta vare på barna, og er gode mot de, sliter jeg med å akseptere at mine barn skal vokse opp med alkohol i hjemmet. Det er noe som er veldig viktig for meg. Men jeg har vært alt for naiv og svak i denne situasjonen. Noen ganger har vi diskutert heftig, mens hun er full. Selvom jeg innerst inne vet at det ikke har noe for seg, da hun er så full. Jeg blir bare så provosert av oppførselen hennes, og kan egentlig ikke fordra den personen hun er da hun drikker. Har alltid klart å beherske meg til de små har sovnet. Jeg har aldri noe ønske om å være fysisk, så det er ingen fare for vold fra min side, men klarer ikke å holde igjen ordene lengre da jeg føler at jeg har tatt imot veldig mye urettferdighet. Føles egentlig som hun vil jeg skal bli sint. Da hun først er sint glemmer hun også litt at det er barn til stede, selvom jeg prøver å roe henne ned. Denne perioden varte ca et halvt år før hun sluttet i 2-3 måneder igjen. Det startet opp igjen så smått i februar/mars dette året. Hun har klart å holde det noenlunde nede på et «akseptabelt» nivå. Men jeg føler uansett at hun forandrer seg mye etter bare å ha åpnet en øl. Og det blir fort 3-4 eller mer. Jeg er redd for at ungene blir påvirket av dette. Selvom de ikke viser noen tydlige tegn. Jeg regner med at de merker minst like godt som meg, at mamma blir litt annerledes. I tillegg har jeg selv blitt så lei av denne drikkingen at jeg føler meg helt brått utmattet med en gang jeg hører lyden av en øl som blir åpnet. Jeg selv føler vel også at jeg ikke holder ut stort lengre, men ønsker samtidig ikke at barna skal vokse opp i to hjem. Stort sett er all drikkingen hjemme, men nå i kveld skulle hun til min store lettelse bort på fest. Så jeg kjørte henne før jeg la ungene. Hun skulle ligge borte, men jeg hadde en følelse av at hun kom til å ombestemme seg. Noe hun alltid har gjort frem til nå. Og tilbydde å hente henne, mens de små sov. Da storebror på 16 er hjemme, og kan passe på hvis de våkner. Men hun ville ikke hjem. Jeg gikk da og la meg. Men som ventet ringte hun og vekket både meg og de små, og ønsket å bli hentet kort tid etter dette. Jeg kunne da ikke hente henne, siden ungene var våkne. Hun glemmer helt at det er andre i verden enn henne da hun blir så full, og hadde ingen forståelse for dette. Hun endte med å ta en drosje hjem for 1300 kr. Som vi ikke har penger til. Heldigvis kjente jeg taxisjåføren, som da la ut for dette. Jeg hadde ordnet seng til henne på gjesterommet, og hadde selv de to små i vår seng for å sove med de der. Ønsker ikke at de skal se sin mor så full. Hun skulle absolutt inn og sove med dem. Og gikk til angrep både verbalt og fysisk da jeg nektet henne dette. Hun takler ikke at noen bestemmer noe over henne, og dette blir forsterket da hun drikker. Hun truer med å ta med seg barna til hjemlandet sitt og slenger ut masse ting, som at jeg ikke bryr meg om ungene og bare tenker på meg selv. Egentlig føles det litt som hun tar det hun føler om seg selv, pga drikkingen, og legger det over på meg. Jeg prøvde å være rolig og forklare at jeg ikke var uten etter noen kamp om barna, eller at vi skal skilles. Men at jeg ikke ville at barna skulle se henne sånn. Hun smalt i dørerog skrek, og jeg måtte fysisk stå i veien, så hun ikke braste inn på rommet der ungene sov. Helt utrolig at de ikke våknet. For meg er sånn oppførsel helt uvirkelig, da jeg selv er litt i andre enden av spekteret. Kanskje litt for rolig, og kanskje tilsynelatende følelsesløs noen ganger. Da jeg tar inn ting litt mer over tid, og er litt mindre følelses styrt. Jeg føler meg ganske sikker på at hvis jeg begynner å sette ultimatum rundt drikkingen, vil dette bare føre til at hun i allefall skal drikke, og at ingen skal bestemme det over henne. Men jeg føler også at jeg ikke kan godta dette lengre. Hun har vist at hun klarer å bråslutte, men samtidig vist at det ikke kan vare. Veldig usikker på hvordan jeg skal gå frem. Hun snakker fornuft da hun er edru, og ofte snur hun helt om dagen etter hun vet hun har gått alt for langt. Noe som da fører til at jeg ikke klarer å være streng nok, og blir naiv og godtroende. Det siste jeg ønsker er at en av oss skal bli borte fra barnas liv. Men jeg føler at hun enten kommer til å prøve å stikke av med barna, eller at hun selv havner helt på kjøret hvis noen prøver å nekte henne å drikke.

Jeg ønsker igjen å legge til at hun over det hele har gjort en utrolig jobb med de små, og har full kontroll på det meste da det gjelder de. Og at hun er den som har vært mest til stede. Da jeg har jobbet mye. De søker også mer til mamma enn til meg over det hele. Selv om dette er litt opp og ned fra dag til dag. Jeg synes det er helt forferdelig å tenke på at hun plutselig kan bli borte fra deres liv en lengre periode hvis jeg setter i gang en prosess med å stoppe drikkingen. Og frykter også at hun på noe vis skal kunne ta dem ifra meg. Jeg kan jo ikke akkurat dokumentere det som har pågått her hjemme. Og hun kan sikkert dokumentere at hun har vært mest tilstede på møter, og legetimer, og kjøring og henting i barnehage osv. Hun har vært flink til å skjule for omverdenen hvilke problemer hun sliter med. Jeg ønsker jo heller ingen kamp om barna, men at vi kan finne ut av ting sammen. Men hun er litt uforutsigbar, og veldig følelses styrt.