Samboer drikker

Hei. Jeg har en samboer som jeg kun har bodd sammen med i litt under ett år, men har vært sammen med i 3 år. Vi tok oss ganske god tid før vi tok dette steget fordi både han og jeg har barn fra tidligere forhold. Jeg skjønte ganske tidlig at han slet med å begrense alkoholbruk, men det første halve året vi bodde sammen var det begrenset til helger, og han drakk svært lite mens barna var våkne. Han drakk riktignok altfor mye likevel, men jeg tenkte det gikk an å leve med siden alt annet var så bra. Men så har det bare tatt fullstendig av de siste månedene. Nå drikker han to sixpack øl om ikke mer nesten hver eneste dag, enda mer i helger. Han skiller lite på inntak uansett om barna er her eller ikke, og livet mitt har begynt å handle mer og mer om å skjerme barna og grue meg til å komme hjem. Jeg merker jeg tar beslutninger om hva jeg skal gjøre på fritiden utifra at jeg ikke vil barna skal være alene hjemme med ham, og jeg legger meg ofte samtidig som barna for å slippe å forholde meg til alkoholbruken hans. Han kan bli ordentlig ufin og si slemme ting når han drikker. Når han er edru er han verdens snilleste og mest omsorgsfulle, varme mann. Når han drikker blir han iskald, likegyldig, smålig, frekk, kan si rent ondskapsfulle ting og får veldig kort lunte. Jeg har snakket med faren hans om dette nå, fordi det har blitt for mye for meg å bære alene. Faren sier at moren hadde et alvorlig alkoholproblem og også ble veldig slem når hun drakk, og han levde i et vondt og vanskelig ekteskap med henne i alle år frem til hun en dag tok livet sitt. Det hører også med til historien at min samboer hadde et rusproblem som ung som han mener han kom seg ut av, men sannheten er vel heller at han erstattet narkotika med alkohol, og egentlig aldri har gitt opp rusen. Jeg er skamfull over at jeg har valgt å dele livet mitt med en som har et så alvorlig problem. Jeg jobber selv i barnevernet, og har mange års utdanning og videreutdanning, og er smertelig klar over hvor ille dette er både for barna og meg. Men jeg ante virkelig ikke at han hadde et så stor problem før jeg flyttet sammen med ham. Jeg føler jeg ikke kan flytte fordi jeg vil ikke svikte hans barn, men jeg vil jo ødelegge meg selv og mitt barn hvis jeg blir. Han erkjenner at han har et problem, men lover bare han skal drikke mindre, ikke at han skal slutte å drikke for han sier han ikke vil gi opp den rusen. Føler bare det er så utrolig håpløst, kan en alkoholiker noen gang få et normalt forhold til alkohol? Vil vi noen gang kunne få en et fint liv sammen hvis han blir rusfri, eller vil han da alltid klandre meg for at jeg tvang han til å gi opp alkoholen? Og kan sårene han har laget i meg med ting han har sagt i fylla leges.. Jeg vet ikke. Jeg føler meg rådvill og vet ikke hvordan jeg skal få ham til å forstå at han ødelegger et liv han er så utrolig fornøyd med, han er så lykkelig når han er edru og sier det hele tiden, likevel skriker alkoholen på ham og han klarer ikke la være. Selv om den gjør ham mørk og dyster. Han ser ikke alvoret, bare delvis. Han ser det skader meg og barna, men skjønner ikke omfanget. Hvordan få ham til å forstå… Dette var sikkert kaotisk og rotete, men prøver å få ut noen tanker i håp om noen gode råd. Jeg har brukt altfor mye tid på å muliggjøre dette for ham også ved å tilgi, dekke over, rydde opp, skjule, stole på tomme løfter. Utad ser alt så perfekt ut og vi har begge gode jobber og et nydelig hjem, og så føler jeg meg bare som en fange i en fasade, og at jeg lever på en løgn som jeg har blitt dratt inn i..