Anonym spørreundersøkelse

Svar på spørsmål om din rusmiddelbruk, og bli med på å forme fremtidens rusmiddelpolitikk!

Anonym undersøkelse

Svar på spørsmål om din rusmiddelbruk, og bli med på å forme fremtidens rusmiddelpolitikk!

Samboer drikker

Hei. Jeg har en samboer som jeg kun har bodd sammen med i litt under ett år, men har vært sammen med i 3 år. Vi tok oss ganske god tid før vi tok dette steget fordi både han og jeg har barn fra tidligere forhold. Jeg skjønte ganske tidlig at han slet med å begrense alkoholbruk, men det første halve året vi bodde sammen var det begrenset til helger, og han drakk svært lite mens barna var våkne. Han drakk riktignok altfor mye likevel, men jeg tenkte det gikk an å leve med siden alt annet var så bra. Men så har det bare tatt fullstendig av de siste månedene. Nå drikker han to sixpack øl om ikke mer nesten hver eneste dag, enda mer i helger. Han skiller lite på inntak uansett om barna er her eller ikke, og livet mitt har begynt å handle mer og mer om å skjerme barna og grue meg til å komme hjem. Jeg merker jeg tar beslutninger om hva jeg skal gjøre på fritiden utifra at jeg ikke vil barna skal være alene hjemme med ham, og jeg legger meg ofte samtidig som barna for å slippe å forholde meg til alkoholbruken hans. Han kan bli ordentlig ufin og si slemme ting når han drikker. Når han er edru er han verdens snilleste og mest omsorgsfulle, varme mann. Når han drikker blir han iskald, likegyldig, smålig, frekk, kan si rent ondskapsfulle ting og får veldig kort lunte. Jeg har snakket med faren hans om dette nå, fordi det har blitt for mye for meg å bære alene. Faren sier at moren hadde et alvorlig alkoholproblem og også ble veldig slem når hun drakk, og han levde i et vondt og vanskelig ekteskap med henne i alle år frem til hun en dag tok livet sitt. Det hører også med til historien at min samboer hadde et rusproblem som ung som han mener han kom seg ut av, men sannheten er vel heller at han erstattet narkotika med alkohol, og egentlig aldri har gitt opp rusen. Jeg er skamfull over at jeg har valgt å dele livet mitt med en som har et så alvorlig problem. Jeg jobber selv i barnevernet, og har mange års utdanning og videreutdanning, og er smertelig klar over hvor ille dette er både for barna og meg. Men jeg ante virkelig ikke at han hadde et så stor problem før jeg flyttet sammen med ham. Jeg føler jeg ikke kan flytte fordi jeg vil ikke svikte hans barn, men jeg vil jo ødelegge meg selv og mitt barn hvis jeg blir. Han erkjenner at han har et problem, men lover bare han skal drikke mindre, ikke at han skal slutte å drikke for han sier han ikke vil gi opp den rusen. Føler bare det er så utrolig håpløst, kan en alkoholiker noen gang få et normalt forhold til alkohol? Vil vi noen gang kunne få en et fint liv sammen hvis han blir rusfri, eller vil han da alltid klandre meg for at jeg tvang han til å gi opp alkoholen? Og kan sårene han har laget i meg med ting han har sagt i fylla leges.. Jeg vet ikke. Jeg føler meg rådvill og vet ikke hvordan jeg skal få ham til å forstå at han ødelegger et liv han er så utrolig fornøyd med, han er så lykkelig når han er edru og sier det hele tiden, likevel skriker alkoholen på ham og han klarer ikke la være. Selv om den gjør ham mørk og dyster. Han ser ikke alvoret, bare delvis. Han ser det skader meg og barna, men skjønner ikke omfanget. Hvordan få ham til å forstå… Dette var sikkert kaotisk og rotete, men prøver å få ut noen tanker i håp om noen gode råd. Jeg har brukt altfor mye tid på å muliggjøre dette for ham også ved å tilgi, dekke over, rydde opp, skjule, stole på tomme løfter. Utad ser alt så perfekt ut og vi har begge gode jobber og et nydelig hjem, og så føler jeg meg bare som en fange i en fasade, og at jeg lever på en løgn som jeg har blitt dratt inn i..

kvinne/jente |
32 år |
vestfold og telemark

  Rusinfo svarer:

Dette svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lov- og regelverk kan ha skjedd siden publisering.

Vi forstår godt at dette er en vanskelig situasjon for både deg og barna. Det er som du sier, skadelig for både deg selv og for barna å leve sammen med en som har så massive alkoholproblemer at hverdagen preges av uforutsigbarhet og usikkerhet.

Du stiller et par konkrete spørsmål som vi tenker vi skal forsøke å svare på:

Kan en alkoholiker noen gang få et normalt forhold til alkohol?
Dette er et omdiskutert spørsmål, og svaret du får, kommer an på hvem du spør. Men alle som har litt kunnskap om feltet, vil være enig i at en alkoholavhengig vil ha store problemer med å gå fra alkoholavhengighet til et normalt forhold uten å ha en lang (årevis) periode med avhold og eventuelt kontrollert drikking. Så at han skal «skjerpe seg og drikke mindre» fra en dag til en annen, er ganske usannsynlig. Har han store alkoholproblemer, trenger han sannsynligvis både hjelp og tid til å hanskes med dette. Spørsmålet om han etter hvert vil kunne ha et såkalt «normalt forhold» til alkohol, er et spørsmål som kan være aktuelt å stille seg flere år frem i tid, når han har klart å etablere et liv som ikke består av alkohol.

Vil vi noen gang kunne få en et fint liv sammen hvis han blir rusfri, eller vil han da alltid klandre meg for at jeg tvang han til å gi opp alkoholen? Og kan sårene han har laget i meg med ting han har sagt i fylla leges..

Dette vil kun tiden vise. Hvis man tenker på alkoholproblemene hans som en krise, er det fullt mulig å få til et bra samliv igjen etter en krise. Men for å kunne få det til, kreves det at begge jobber med problemene, at begge har felles mål, og evnen til å tilgi. Vi er ikke samlivseksperter, men når det gjelder alkohol/rusproblemer i en relasjon, så er det aller viktigste at den med problemer erkjennner situasjonen, tar ansvar og søker hjelp/endrer på situasjonen.

Ofte ønsker partner endring før den med problemet vil/klarer å ta tak i det. Og ofte vil begge parter at endringen skal skje raskere enn den gjør. For det å få bukt med rusproblemer er gjerne en prosess som tar lang tid, ikke bare den tiden det tar å bli kvitt abstinensene. Dette er ofte krevende for de som står rundt.

Så konklusjonen blir vel her at, ja, det er mulig å få det fint om han blir rusfri. Men dette vil ta tid – og om han selv ikke ønsker eller makter å ta seriøst tak i dette, er det lite sannsynlig at dette kommer til å skje i nærmeste fremtid. Du får ikke sagt eller gjort noe som endrer på det, dette er noe han selv må ta tak i.

Så vårt viktigste råd til deg er derfor, at du må tenke på barna dine, hans barn, og deg selv. Du skal ikke skamme deg for at du havnet i denne situasjonen, du visste som sagt ikke omfanget av dette. Men det er viktig å gjøre det du kan. Du har ikke mulighet til å endre på han, men du har mulighet til å endre ditt og barnas situasjon. Slik det er nå, høres det ut som et skadelig miljø for alle foruten om han selv.

At barna skal bli igjen hos han om du flytter med ditt barn, er selvfølgelig en bekymring. Her har du en plikt til å kontakte barnevernet, slik at også hans barn blir tatt hånd om på best måte.

Var du fornøyd med svaret? Gi oss tilbakemelding her!

Send inn spørsmål

Personlig kodeord Finn tilbake til ditt spørsmål ved å lage et kodeord du senere kan søke med. Du får svar så fort som mulig, innen en uke.
NB! RUSinfo er en anonym tjeneste. Unngå å oppgi personopplysninger i ditt kodeord.  

Send inn spørsmål

Personlig kodeord Finn tilbake til ditt spørsmål ved å lage et kodeord du senere kan søke med. Du får svar så fort som mulig, innen en uke.
NB! RUSinfo er en anonym tjeneste. Unngå å oppgi personopplysninger i ditt kodeord.  

fant du ikke det du lette etter?

Personlig kodeord Finn tilbake til ditt spørsmål ved å lage et kodeord du senere kan søke med. Du får svar så fort som mulig, innen en uke.
NB! RUSinfo er en anonym tjeneste. Unngå å oppgi personopplysninger i ditt kodeord.