Datteren min på rusbehandling nå, men vi har fått vite at hun likevel kjøper stoff(speed, amfetamin) av deelere. Hva gjør vi? Og hvordan skal vi håndtere det? Hun vet ikke at vi vet.
Datteren min på rusbehandling nå, men vi har fått vite at hun likevel kjøper stoff(speed, amfetamin) av deelere. Hva gjør vi? Og hvordan skal vi håndtere det? Hun vet ikke at vi vet.
Det er svært utfordrende å være pårørende til noen som sliter med avhengighet, særlig når det virker som behandlingen ikke har helt den effekten dere håpet på. Det er også vanlig å føle seg usikker på hvordan man kan støtte best mulig uten å eskalere situasjonen eller forsterke rusbruken. Vi tenker det er viktig å holde på rollen som forelder, og at det er helt greit å bekymre seg, bry seg, og samtidig ta vare på seg selv.
Når det gjelder hvordan tilnærme seg det at hun sannsynligvis ruser seg kan det være viktig å finne en rolig måte å snakke med henne på uten at det føles konfronterende eller truende. Selv om dere føler dere må si ifra om hva dere vet, kan det være lurt å nærme seg dette indirekte i starten, kanskje med åpne spørsmål om hvordan behandlingen går for henne, og hvordan hun selv opplever sitt eget motivasjonsnivå. Når dere føler det er riktig, kan dere vurdere å si at dere er bekymret fordi dere har grunn til å tro at hun fortsatt kan ha kontakt med miljøet og rusmiddelet hun prøver å unngå. Det kan gi henne en mulighet til å snakke ærlig om sitt eget strev.
Det kan være hjelpsomt å kontakte behandlingsstedet eller terapeuten hennes uten å nødvendigvis si ifra til henne om det i første omgang. De kan gi konkrete råd basert på hennes behandlingsplan og behov. De har erfaring med å hjelpe pårørende i slike situasjoner og kan kanskje også støtte dere i hvordan dere kan håndtere samtalene med henne. Det er jo slik at å «sprekke» i rusbehandling slett ikke er spesielt oppsiktsvekkende eller uvanlig, og er ofte en helt naturlig del av en endringsprosess, som behandlere/terapeuter er vant til å hanskes med. Hvis behandlingsstedet har en egen rådgiver eller kontaktperson for pårørende, kan det være godt å benytte seg av dette.
For deres egen del som pårørende: Det tar ofte tid og mange forsøk før noen med avhengighetsproblemer oppnår varig rusfrihet. Det kan være en prosess med tilbakefall og små skritt frem og tilbake. Vær tydelige på at dere er der for henne og at dere vil støtte henne gjennom denne prosessen, men også at dere er bekymret. Dette kan gjøre det lettere for henne å åpne seg og ta imot hjelp når hun selv er klar.
Som pårørende kan det være vanskelig å håndtere slike situasjoner alene. Å delta i en pårørendegruppe for rusproblematikk kan gi støtte og nyttige verktøy for å møte de utfordringene dere står overfor. Mange organisasjoner, som for eksempel Pårørendesenteret, har ressurser og råd til personer i deres situasjon.
Til slutt: Å håndtere et familiemedlems avhengighet er utrolig krevende. Husk at selv små steg i riktig retning er et fremskritt. Hennes vei til bedring vil være unik, og deres støtte kan være en viktig del av prosessen, selv om det tar tid. Ta vare på dere selv også i denne situasjonen. Det er lov å sette grenser for å unngå å bli utslitt.
Lykke til, vi heier på dere.
Send inn spørsmål
Relatert innhold
Andre spørsmål