Forstår godt at dette er en bekymring. Å være forelder til en som ruser seg kan være krevende i seg selv. Men når han i tillegg har andre typer utfordringer fra før av, blir ofte også bekymringen desto større.
Likevel er det noen ting her som kanskje også bør gi grunn til optimisme. For eksempel: «Han sier selv at han ikke viste at det var så farlig men at han nå ønsker å slutte med det. Han sier han ikke skal gå på fest på en stund og vi skal få innsyn i økonomien hans for at ikke han skal kjøpe«, og senere, «Han har snakket med vennene sine om at han vil slutte og de er veldig engasjerte og skal hjelpe han«.
Det er for så vidt helt rimelig å være skeptisk til hvordan dette faktisk vil bli fremover. Men inntil videre tenker vi at tvilen bør komme han til gode, at dere bygger opp under den motivasjonen han gir uttrykk for å ha, og at dere møter han der han faktisk er villig til å møte dere.
Hvis det faktisk er sånn at han ønsker å slutte, kan han godt kontakte oss for en samtale. Vi kan gi ham noen råd for prosessen fremover. Rådene kan variere fra person til person, men det er ofte tre ting vi legger ekstra mye vekt på, når noen ber om råd for å kutte ned eller ut rusbruk:
- Triggere og miljø. Han bør være mest mulig bevisst på hvilke ting i livet hans som øker sannsynligheten for at han bruker kokain. For eksempel bestemte personer, steder, situasjoner eller lignende. Hvis han ikke klarer å oppsøke disse uten å bruke kokain, bør han forsøke å unngå dem etter beste evne. Eventuelt forberede seg på konkret hva han skal si eller gjøre i møte med sine triggere.
- Rutiner og aktivitet. Det kan være en fordel om han kan fylle tiden og tankene med andre ting, i de tidsrommene han ellers hadde brukt på festing. Hva som helst som engasjerer han, og hjelper han med å flytte fokus. Det trenger ikke være sånn for alltid, bare lenge nok til at han bryter opp i rutinen sin og får rusbruken mer på avstand. Jo lengre tid som går uten at han bruker kokain, desto mer naturlig vil det som regel også føles å leve uten.
- Hjelp og støtte. Det finnes et variert hjelpetilbud han kan oppsøke hvis han er villig til det. Mange opplever dette som enormt nyttig. I mange tilfeller begynner denne prosessen med en legetime, hvor han kan høre om en henvisning til et egnet hjelpetilbud. Under svaret finner du lenker som forteller mer om ulike hjelpetilbud og fremgangsmåter.
Du spør: Hvordan kan vi holde han unna dette uten å holde han vekke fra alt av venner?
Her er det viktig å huske at vi snakker om en som er myndig. Det er med andre ord ofte vanskelig å «holde han unna» det ene eller det andre, hvis han selv ikke er villig til det. Men det er selvsagt helt rimelig å prøve å veilede og motivere etter beste evne, for eksempel i tråd med de tre punktene vi nevner over.
Samtidig er det også rimelig – og viktig – å stille tydelige krav til hva dere godtar og ikke, i hvert fall så lenge han ennå bor sammen med dere. Du skriver at «Han har yngre søsken og vi voksne tør ikke la han være aleine i huset på grunn av adferden hans. Og vi er redde for hva han gjør når han er utenfor huset. Alle dagene våre går stort sett på å passe på han. Vi kan ikke gå og gjøre noe for oss selv fordi han er så uberegnelig. Vi får ikke sove om natten og føler vi må være på vakt hele tiden«. Ut ifra dette, virker det som om han og hans livsstil dominerer livene til dere som er pårørende. Det er ikke greit. Nå vet ikke vi om dere har noen særlig oppfølging utenfra, men det finnes også hjelp dere andre kan oppsøke – til dere selv, eller til familien som et hele. For eksempel et familievernkontor eller hjelp til pårørende.
Du spør også: Er det mulig å få tak i urinprøver utenom apotek som er kjempe dyrt?
Det finnes flere norske nettbutikker som selger urinprøver til hjemmebruk. Vi kan dessverre ikke reklamere for noen av dem, men du finner dem enkelt ved å søke på nett.
Men – hvis dere i det hele tatt skal ta urinprøver, er det lurt å ha en klar idé om hensikten med det. Planlegg på forhånd: konkret hva skal skje hvis prøvesvaret er positivt, konkret hva skal skje hvis prøvesvaret er negativt? Involver ham gjerne i den tankeprosessen. Husk at dere ikke kan kreve slike prøver mot hans vilje – forutsetningen må være at han selv ønsker å ta disse, f.eks. for å bevise at rusbruken er avsluttet, eller for å gi seg selv et insentiv for å ikke bruke mer.
Og til sist: Hvor lenge må vi gå og være redd og hva annet kan vi gjøre?
Dette er umulig å vite hvor lang tid dette kan ta. Kanskje kan dere forvente at han endrer atferd i nær fremtid, kanskje er han i gang med endringen allerede. Han gir i hvert fall uttrykk for at han vil det, sånn vi leser spørsmålet ditt. Eller så kan det hende at han fortsetter i samme spor i årevis – vi kan ikke utelukke noe som helst. Han tar sine valg, og jo eldre han blir, desto mindre kontroll vil dere sannsynligvis oppleve å ha over han. Men det er selvsagt lov å håpe på det beste, og forsøke å rettlede etter beste evne.
Uansett må vi gjenta dette: dere som er pårørende, ta vare på dere selv og hverandre. Snakk sammen om det som er vanskelig. Støtt dere på ressurser utenfra – venner, øvrig familie, profesjonelle.
Håper dette hjalp dere litt på veien. Se lenkene under for videre lesning, eller ta kontakt om dere ønsker en nærmere prat.