Hvordan kan jeg få min datter til å ta imot behandling?

Vi forstår godt at du føler deg fortvilet og rådvill her. Tross alt er det ofte veldig vanskelig å prøve å hjelpe en som kanskje ikke ønsker hjelpen du tilbyr.

Det som også gjør ting litt vanskelig her, er at Sobril jo er en medisin som virker angstdempende. Amfetamin derimot, er et middel som i noen tilfeller forbindes med økt risiko for psykoser, særlig ved omfattende bruk.

Uansett er forholdet mellom rusbruk og psykisk helse mildt sagt sammensatt. Når en person opplever problemer med psykisk helse og samtidig har et høyt forbruk av rusmidler, er det ikke alltid opplagt hva som forårsaker hva, eller hva som forsterker hva. Ofte kan rusmiddelbruk sees som en konsekvens av underliggende problemer, f.eks. knyttet til psykisk helse. Men på motsatt side vet vi også at enkelte som i utgangspunktet sliter psykisk, kan oppleve at rusmiddelbruk bidrar til å opprettholde (eller potensielt forverre) disse problemene – selv om vedkommende selv ikke nødvendigvis opplever det sånn. Mange opplever også at rusmidler føles som en god løsning kortsiktig, men at rusbruken etter hvert kan utvikle seg til å føles mer problematisk over tid.

Konkret hva din datter tenker og opplever, utover det du skriver, kan vi jo egentlig bare gjette på. Sånn sett må du gjerne ta kontakt på chat eller telefon, så kan vi snakkes litt nærmere om alt dette, og forhåpentligvis prøve å finne en god fremgangsmåte her.

Men inntil videre så får vi kanskje si at det finnes hjelp hun kan få – om hun er mottakelig for den. Om det så gjelder psykisk helse, rus eller begge, så vil f.eks. fastlegen være et naturlig sted å begynne. Legen kan henvise henne til et egnet hjelpetilbud, og i prinsippet kan hun også få utskrevet medisiner, tilpasset hennes behov, med oppfølging – noe som jo er å foretrekke fremfor at hun selvmedisinerer seg.

Vi vet ikke hvor mye dere har snakket om det, men du må gjerne prøve å ta en ordentlig prat med henne og høre hva hun selv tenker om veien videre. Ikke for at du skal overtale henne til noe som helst, det kan kanskje bli ganske vanskelig – men egentlig bare for å prøve å fastslå hvor hun faktisk står, og hva hun er og ikke er villig til å gjøre fremover. Også hun er selvsagt velkommen til å kontakte oss for en nærmere prat, om hun ønsker det.

For din egen del håper vi også at du har gode folk rundt deg du kan støtte deg på, som f.eks. venner eller familie – eller du kan forsøke å benytte deg av et pårørendetilbud.