Når kan man egentlig sette en strek ved ting?

Hei!
Min godt voksne far har i nærmest hele sitt liv vært en periodisk alkoholiker med dårlig impulskontroll og en del psykiske plager. Han har forsøkt mange tiltak for hjelp utallige ganger men faktum er at han innerst inne aldri har vært åpen for å forandre seg. De siste 5-6 årene har han til enhver tid vært tilknyttet rus-omsorgen med korte og lange opphold på rus-institusjon (usikker på om dette er riktig valg av ord). Sannheten er at dette er mest for å slippe å være alene, ta ansvar for eget liv og egen helse, å ikke minst økonomi. Som en småbarnsmor har det blitt enkelt å nedprioritere pappa disse årene han har hatt dette støtteapparatet rundt seg, dessverre vil sikkert noen si, men jeg for min del sliter mer og mer med å opprettholde ett normalt forhold. Det er nemlig sånn at han, etter å ha deltatt i behandling og terapi, har blitt meget selvsentrert å fokuset ligger nå kun på på å finne syndebukker som ikke er han selv eller å gi andre skyld for hans situasjon (være seg det er økonomisk, helsemessig eller at han ikke har rene klær). Før kunne han fint innrømme at han var glad i en fest og at det var derfor økonomi å helse skrantet. Han låner fortsatt stadig penger selvom han er på institusjon flere uker av gangen, det er NAV sin feil at han ikke har vaskemaskin, det er institusjonen sin feil at han fortsatt har lyst til å drikke på perm etc. Alt i alt begynner det å bli meget vanskelig å forholde seg til ham å vi har heller ingen kontakt om ikke jeg ringer/tekster/besøker. Han kontakter meg kun for å låne penger, eller for praktisk bistand, aldri ellers. Ikke så mye som en sms om barnebarn eller noe. (Han bruker medisiner som erstatter rus å han har ikke alkoholdemens) Han ordner heller ingenting selv, nå tar jo de ansatte på institusjonen seg av det meste men så fort han er hjemme er det jeg som må ringe NAV/namsfogd/lege/tannlege etc. Jeg må sørge for kopier og utskrifter til NAV, jeg må ordne med telefonabonnement og mobilt bredbånd, flytting, utvask etc.. Det jeg lurer mest på er når man egentlig kan sette en strek ved ting? Han er forsåvidt alene i verden, han og mamma skilte lag for 10-12 år siden, foreldrene hans er begge gått bort å min søster har kuttet ham ut for lenge siden. Han har en bror, men forholdet der er meget anspent, det har det vært så lenge jeg kan huske. Dette medfører jo at jeg føler en del ansvar. Jeg vet jo at han ikke kan være på rus-institusjon livet ut å jeg vet hva som skjer når han kommer hjem. Da består dagen av å spise loff, drikke, røyke og å lete etter gratis strømmetjenester. Med andre ord, det er ikke noe sprekt liv. Samtidig ER helsen dårlig, han har alvorlig hjertetrøbbel og gikt. Dette begrenser mobiliteten og sosiale aktiviteter (når han er edru) samt en del praktiske gjøremål. Så man kan trygt si at en del av meg syntes forferdelig synd på han, mens resten av meg er ufattelig sliten. Å jeg lurer mange ganger på om det er riktig at det er jeg som skal være hans omsorgsperson, skal det ikke være omvendt? Hva er det i rus-omsorgen sin terapi som gjør mennesker så selvsentrert? Å når makstiden på institusjon er over, hva da? Begynner vi på nytt? Han forandrer seg jo aldri.. Hvor kan jeg finne den praktiske bistanden min far trenger, når han kommer hjem? Dette ble langt mer enn jeg trodde jeg skulle skrive, men jeg er sliten å rådvill..