Venninne i kollektive har begynt å ruse seg.

Vi forstår veldig godt at dette er en krevende situasjon, både for deg og resten av kollektivet. Når man bor så tett sammen og noen sliter med rus, blir det fort en stor belastning – særlig når dere føler at dere ofrer mye og står litt fast. Det er viktig å huske at det ikke er deres ansvar å “fikse” henne, men at dere likevel kan bety mye for henne som venner.

Det kan være lurt å prøve å opprettholde dialogen med venninnen deres, også om dette er vanskelig å ta opp. Prøv å snakke ut ifra egne følelser, for eksempel ved å si “jeg blir urolig når du ruser deg” eller “jeg merker at jeg føler meg stresset og sliten nå”. På den måten viser dere hvordan situasjonen påvirker dere, uten å anklage eller moralisere. Det å vise interesse for hvordan hun selv opplever bruken – både det hun synes er bra og det som er vanskelig – kan gjøre det lettere for henne å åpne seg, og kanskje reflektere over egen situasjon.

Vi anbefaler at dere setter noen tydelige grenser for hva dere kan og ikke kan være med på i kollektivet – dette kan dere gjerne snakke sammen om først, slik at dere står litt mer samlet. Det er viktig at dere tar vare på dere selv, og at ingen av dere tar på seg for mye ansvar. Dere har rett til å si ifra om hva som er greit og ikke, og det er lov å ta hensyn til egne behov.

Dersom hun selv viser ønske om endring, kan hun få god hjelp for eksempel via fastlege, helsestasjon for ungdom (de finnes også for unge voksne i mange kommuner), eller ved å kontakte et rusteam i kommunen. Kanskje kan dere tilby å hjelpe henne med å ta kontakt, eller å bli med om hun synes det er vanskelig å gå alene – men dette må være noe hun selv vil.

Om hun ikke ønsker hjelp eller endring, er det lite dere kan gjøre for å påvirke henne. Da må dere i stedet vurdere hvordan dere selv kan sette grenser og samtidig ta vare på hverandre. Det kan også være lurt at dere har noen andre å snakke med om dette, for eksempel venner eller familie som ikke bor i kollektivet, eller tjenester som Ivareta eller Veiledningssenteret for pårørende.

Husk at det er viktig at dere også tar vare på egne behov og grenser. Det er ikke uvanlig å bli sliten, sint eller fortvilet i slike situasjoner, og det er lov å kjenne på disse følelsene. Målet trenger ikke være å finne en perfekt løsning, men å kunne snakke sammen om hvordan dere har det og hva dere trenger – både innad i kollektivet, og gjerne også sammen med noen utenfor.

Vi håper dette kan gi noen nye tanker om hvordan dere kan gå frem, og at dere finner en vei videre som ivaretar dere alle. Ta gjerne kontakt med oss i Rusinfo dersom dere vil snakke mer om situasjonen.

Dere kan også lese mer om hvordan dere skal prate med henne her.

Svaret er skrevet av fagkonsulenter i RUSinfo med hjelp fra kunstig intelligens (KI).