Kan det kalles alkoholisme? Eller har han rett?

Min samboer har etter mitt syn et alkohol forbruk som er svært høyt. Han er uenig i det og mener bestemt at han kun koser seg og at hans inntak er normalt.
Han jobber 1 uke av og 1 uke på. Den uken Han er på jobb drikker Han ikke alkohol. Den uka Han har fri kan Han gjerne drikke 6 av 7 dager. Hver kveld drikker han 8 – 9 øl. Gjerne sammen med 1 konjakk eller 2. Jeg kan også finne tomme spritflasker i skapet. Når han rekker å drikke dette vet jeg ikke, men jeg mistenker at han drikker dette etter at jeg har lagt meg. Jeg drikker ikke med han, og er i full jobb samtidig som jeg studerer til en master.
Når han drikker er han i godt humør. Han uttrykker tydelig at han er veldig glad i meg og han vil gjerne ha meg svært nær. Jo lenger ned i flaska han kommer jo hyppigere kommer go ordene. Når han ikke drikker alkohol opplever jeg at humøret svinger. Han er ofte sur og kommer med bemerkninger og sleng kommentarer. Han er irritert over stedet vi bor, at det ikke skjer noe, at hverdagen kun er hverdag osv. Han kan også bli irritert over små ting. Som feks at ungdommen i huset ikke sier hei, at vi ikke vil bli med på skitur, eller at vaskemaskinen er full av klær.
Med andre ord oppleves han som ustabil og det er slitsomt «Å gå på tå hev» og alltid tenke foran for å holde stemningen god. Både for meg og våre to felles barn/ungdommer.
Jeg har alltid hatt hovedansvaret for barna, jeg møter på alle foreldremøter, utviklingssamtaler, kamper og treninger. Han møter sjeldent opp. Mye er pga uken han vakt, men også fordi han enten ikke er kjørbar eller fordi han sliter med søvn. Han syns også det er utfordrende å ikke minst bortkastet å bruke tid i en hall, eller sitte på foreldremøte med andre. Også tror jeg han er blitt så vant til at jeg bare tar det. Han sier også at han trekker seg unna oppfølging fordi han han får tilbakemelding på at han er urimelig, er for streng og sur.
Nå er det sånn at jeg begynner å få nok av å skjerme barn, ha ansvar alene og leve med humørsvingningene hans.
Jeg har snakket med han om det ved flere anledninger, han sier bare at han skal bli bedre. Men han mener hardnakket at alkoholforbruket hans er normalt. Det er jeg som er streng.
Når jeg leser det jeg skriver, og får oppsummert litt tanker og følelser ser jeg jo et mønster her.
Men kan det kalles alkoholisme? Eller har han rett?
Jeg har ved flere anledninger bestillt time hos fastlegen min, men ender med å avbestille hver gang. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Er redd for veien videre. Er redd for at det blir virkelig Når jeg sier det til noen høyt. Er redd for hva de rundt oss vil si.. Redd for konsekvensene, redd for osd.
Vi er i hovedsak ressurssterke mennesker begge to. Men dette klarer jeg ikke å håndtere
rasjonelt.

På forhånd takk for svar!