Har lest om mange som sliter med at en i forholdet drikker for mye og fått mange gode svar her, men…. Min mann har, så lenge jeg har kjent han (17 år) drukket for mye og for ofte, dvs sovnet eller forsvunnet fra hver eneste tilstelning vi har vært på og drukket flere ganger i uken hjemme, av og til 3-5 halvlitere og av og til en halvflaske konjakk eller mer. Også da ungene var mindre og var hjemme. Han sa alltid da at «jeg er jo tilstede», han var bare et annet sted i stuen enn med oss. Når han ikke fikk gjøre som han ville, fx spille høy musikk midt på natta, ble han sint. Han har «klikket» på meg flere ganger, med roping, dratt meg ut av senga, slengt meg i veggen, rasert rommet til dattera vår (hun var ikke hjemme) m.m. Han har ikke slått meg, det er mer et ukontrollert sinne. Raseriutbruddene/ de verste fyllekulene har vært jevnlig 4-5 x i året (+ all jevnlig drikking innimellom) Og jeg vet aldri når det kommer. Etter episodene vil han aldri snakke om det, han sier han vet hva han har gjort, så prating er unødvendig! Jeg har tilgitt hver gang, han er snill og grei uten alkohol. Men det har vært vondt – og blitt verre og verre for meg med årene.
Etter nok en forferdelig vond episode med alle 4 ungene tilstede nå, hvor han foran ungene kalte mamma (meg) for de styggeste ting, følte jeg at noe døde. Alle våre 4 barn sier nå at jeg må gå fra han. Men – etter siste nå så har han plutselig sluttet å drikke! Helt! I 3 uker foreløpig. Problemet er at jeg føler det er dødt inni meg. Jeg tenker på det hele døgnet, men jeg klarer ikke å tilgi – eller vil ikke? Har 17 år med dette ødelagt for mye med forholdet mitt til han? Han har klart å prate litt om det med meg, men nekter parterapi! Han mener vi kan fikse dette selv nå – men jeg klarer ikke å få fram hva jeg føler nå uten at det bare blir beskyldninger eller skyldfordeling. Jeg er så inderlig lei og såret….