For en som
som står på adhd-medikasjon på dagtid for spesialistutredet adhd: Kan hasjbruk i en periode gi døgnrytmeforstyrrelser og aggressivitet ved vekking, manglende matlyst og mangelfull oppfølging av opprinnelig medikasjon selv etter at pas kutter ut hasjen en tid? Når dette skjer etter ulykke i bekjentskapskretsen og pas har hatt bivirkninger i form av hodepine/angst av medisinen, er det likevel mulig at hasjen har bidratt til problemene med angst/søvnforstyrrelser/vanskelig vekkbarhet og aggressivitet mot familien, selv om pas selv har hevdet at hasjen hjalp ham å få sove (noe adhd-medisinen ikke gjorde)? Spør på vegne av fortvilt familie som ikke når inn til pas mer (mistenksom ift tingene sine, umulig å snakke med, hyperfølsom for ingenting og ufin mot alle som vil hjelpe)? Hvorfor er det kun misbruk og ikke bruk det snakkes om når det er snakk om skader og da kun ift overdoser, når selv doser kan gi problemer, også etter en tids opphold? Hvem kan pårørende kontakte for å få svar på dette og få råd om hvordan de skal forholde seg til dette når pas ikje vil hjelpes og vi dessverre ikke har noen oppsøkende helseteam her i landet som kan oppsøke pas og samarbeide m pårørende hvis pas tross problemene sine mener hen ikke har noe problem, selv om det har gått ut over både døgnrytme, ernæring og fungering i hverdagen? Hvorfor har vi et helsevesen som fungerer slik at ingen får hjelp før det nesten er for sent, og medfølgende problematisk atferd er beskyttet av loven, samtidig som sosiale medier, TV og kultur sprer lovlige og ulovlige rusmidler til stadig yngre og stadig flere? At avholdende pårørende påføres skyldfølelse fordi deres unge voksne får slike problemer, og helsevesenet fremstiller det som at folk medisinert for sin adhd sjelden vil ruse seg, noe som er TULL, siden rus fins i alle miljøer nå? Er det ikke snart på tide å gi en annerledes samtale om rus til medisinerte barn – om komorbiditetsrisiko, døgnrytmeforstyrrelser, aggressivitet mm.., at psykiatri og helse tar denne praten – med medisinbarna spesielt – på skolene, i grupper hos helsesykepleier og med lærer i samfunnsfag. Og så må det være spesialister nok til de med adhd også i voksen alder og det ER DET PER IDAG IKKE. Kan vi så slutte med fremstillingen av rusproblemer som utelukkende døds/overdoseproblatikk? Når langt de verste problemene med gjentatt rusbruk er at sosial /kognitiv fungering, søvnkvalitet og livskvalitet forstyrres, ofte også humør og dermed relasjonene til pårørende som er glad i de som gjør dette mot seg selv? Er det ikke viktigere at folk kan ha gode og meningsfulle relasjoner til sine støttespillere og fungere i samfunnet enn at de skal uforstyrret få holde på å ødelegge for alt dette og ikke få hjelp noe sted fordi det ikke handler om overdoser???????