Hei.
Jeg er samboer med en mann på 36 år, som jeg elsker veldig høyt, og vi har nå vært sammen i 8 år. Og stort sett har vi det veldig fint sammen sammen.
Men samboeren min har vært deprimert i over 11 år og får det stadig værre.
Han har omsider gått til legen tidligere i våres, han har begynt med antidepressiva og venter nå på sin første psykolog time. Men denne sommeren har alkohol inntaket hans virkelig nådd nyde høyder. Han liker godt å flykte fra depresjonen med alkohol, han blir glad og fornøyd av det og jeg har forståelse for at det er en fristende og hurtig løsning. Problemet mitt med dette er at det stadig blir flere dager i uken, 3-5 ganger, spesielt nå som han har vært sykemeldt i flere mnd. Han kommer sent hjem, og det er ikke fremmed at han holder festen i gang til kl6 på morgenen, gir heller ikke beskjed om at han ikke kommer hjem i natt og blir overstadig beruse. Det hender også oftere og oftere at han bruker andre rusmidler på disse festene.
Jeg blir veldig bekymret av dette, og jeg merker at han er mer nedstemt dagen etter festen.
Jeg prøver å ta det opp med han, men jeg føler ikke jeg når frem til han, eller at han skjønner hva som er problemet mitt. Jeg har prøvd å holde meg til å fortelle hva jeg føler rundt det ,men han mener jeg er en kjedelig brems og at det han gjør ikke går utover meg.
Så det berømte begeret mitt begynner å renne over, og jeg regarer med å bli sint på han istden, når disse situasjonene oppstår, noe jeg vet det kommer lite godt ut av og jeg er redd jeg skal få han til å føle seg enda værre og evt gå fra meg. Men jeg klarer ikke å holde fatning.
Er det noen verktøy jeg kan ta med meg når jeg skal prate med han om dette? Så jeg kan holder meg rolig i heten og han kanskje kan forstå meg uten å føle seg enda mer elendig.
Jeg skjønner at det er han som til syvende og sist må ta avgjørelsen på å endre drikke og rusvanene sine, men jeg vill så gjerne hjelpe han igjennom dette så godt det lar seg gjøre