Jeg har en god venninne og kusine som har blitt narkoman i voksen alder

Vi forstår godt at du synes dette er en veldig lei og vanskelig situasjon å være i. Aller først vil vi kanskje oppfordre deg til å ikke være for hard mot deg selv, for at du ikke har oppdaget dette tidligere. Om hun i det siste har utviklet et problematisk forhold til rusmidler, så er det jo ganske normalt å forsøke å skjule dette etter beste evne. Mange er egentlig ganske flinke til dette. Og uansett er jo det viktigste at du vet om det nå.

Hva kan du gjøre for henne? Hva du (eller andre) kan gjøre for å hjelpe henne, kommer i veldig stor grad an på hva hun selv er åpen for og ikke. Sånn sett vil vi oppfordre deg til å prøve å ta en prat med henne for å kartlegge nettopp dette, om du vil og kan. Ikke tenk at du må prøve å overtale henne om noe som helst – målet bør egentlig bare være å snakke om det som skjer, og prøve å få en idé om hvor hun står selv. Om det viser seg at hun erkjenner problemet og ønsker hjelp til endring, vil f.eks. en legetime være et naturlig sted å begynne for henne. Om hun derimot ikke gir uttrykk for å ville gjøre en endring, bør fokuset i all hovedsak være å prøve å begrense skadeomfanget for de som står rundt.

Hva skal du si til sønnen din? Dette er ikke nødvendigvis helt opplagt – men generelt vil vi alltid oppfordre til å ikke involvere barn i en voksen problematikk. Mange velger f.eks. å si noe sånn som at «tante er syk», eller «tante er bortreist» – i hvert fall så lenge barnet ikke er voksent nok til å ha noen forståelse av hva rusbruk er og hva det innebærer. Her kan du evt. vurdere om du vil oppsøke råd og bistand fra profesjonelle med pedagogisk kompetanse, som f.eks. en barnesykepleier.

Hva med hennes barn? Dette er kanskje det aller viktigste – det er svært viktig at hennes barn ivaretas, og skjermes for ustabil eller skremmende atferd (dersom dette er tilfelle). Nå vet ikke vi så mye om hvordan hennes barn lever per i dag, men om du er bekymret for deres livssituasjon vil vi oppfordre deg til å snakke om dette med andre i familien, og eventuelt varsle Barnevernet om det som foregår. Barna har tross alt ikke valgt å leve på denne måten selv, og bør ha et mest mulig stabilt og godt oppvekstmiljø.

Hva med deg selv? Sånn vi forstår deg så har dette vært en stor belastning for deg – noe som er helt naturlig. Å være pårørende kan tross alt være veldig krevende, og da er det også viktig at du prøver å ta vare på deg selv etter beste evne. Om du føler at belastningen går utover din psykiske eller fysiske helse må du gjerne oppsøke fastlegen eller en psykolog for veiledning – se gjerne også Helsenorges oversikt over pårørendetilbud.

Du er velkommen til å kontakte oss på chat eller telefon i åpningstidene om du vil snakkes nærmere om det hele.