Måling av indirekte biomarkører

Indirekte biomarkører viser endringer i proteinnivåer i blodet, endringer i leverfunksjon o.l. som oppstår i kroppen som en følge av alkoholens effekter på celler og vev over tid. Indirekte biomarkører brukes i første rekke for å identifisere et skadelig forhøyet alkoholkonsum over tid.

De brukes i medisinsk øyemed, for eksempel i forbindelse med diagnostikk og oppfølging av alkoholavhengighet og alkoholrelaterte lidelser.

Eksempler på indirekte biomarkører er

  • CDT = karbohydratfattig transferrin (transferrin er et jerntransporterende protein i blodplasma, les mer under).
  • ASAT, ALAT er leverprøver som kan vise skader på leveren som følge av langvarig alkoholinntak.
  • Gamma-GT (gallegangsprøve)
  • MCV måler størrelsen på de røde blodlegemene.

Den mest aktuelle av disse er CDT. Vi omtaler derfor den. Les mer om de andre på lenkene, dersom du har behov for informasjon.

 

CDT

Et høyt alkoholinntak fører til en reduksjon i transferrinets karbohydratinnhold, derav betegnelsen «karbohydratfattig transferrin»/CDT.

CDT-måling egner seg ikke som screeningtest for alkoholoverforbruk og bør ikke alene være grunnlag for sanksjoner fordi risikoen for falske negative svar er høy. Skal man for eksempel testes i forbindelse med helsekrav til førerkort, bør det brukes andre tester i tillegg til CDT.

Leverskader generelt kan påvirke CDT, og denne metoden er derfor ikke egnet dem med leverskade.

Halveringstiden for CDT er 7 – 15 dager, slik at en forhøyet verdi gjerne vil normaliseres eller falle betydelig i løpet av 2 – 4 uker etter avsluttet inntak.

Fordi det er stor individuell variasjon i CDT -normalverdien ved avholdenhet, vil mange med et skadelig høyt alkoholinntak teste negativt ved bruk av disse grensene. For å få gode svar av CDT-prøver, bør personen derfor være totalt avholdende i fire uker og deretter måle CDT  %-verdien i blod for å få en individuell utgangsverdi/«nullverdi». En senere betydelig økning i verdien, vil indikere tilbakefall til høyt alkoholinntak.