Tvangstiltak overfor personer med rusmiddelproblemer

Dersom du ønsker å se på muligheten for tvangstiltak, er det viktig at du som pårørende har en realistisk forventning til hva som vil komme ut av dette.

Først og fremst er det ingen garanti for at anmodningen faktisk innvilges, og det er heller ingen garanti for at en eventuell tvangsinnleggelse vil medføre noen varig endring hva gjelder vedkommendes rusbruk.

For at det skal skje noen varig endring, må vedkommende som oftest selv anerkjenne behovet for en slik endring, og aktivt jobbe med dette målet selv. 

Tvangstiltak kan likevel være hensiktsmessig i noen tilfeller, også utover akutte krisesituasjoner.

Ulike typer tvangstiltak

Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 10 inneholder tre bestemmelser som omhandler tvang:

• 10-2 om tvang overfor rusmiddelavhengige
• 10-3 om tvang overfor gravide rusmiddelavhengige
• 10-4 om tilbakehold på grunnlag av samtykke (avtalt tvang / «frivillig tvang»)  

Når det gjelder tilbakeholdelse på institusjon av gravide rusmisbrukere (§ 10-3) og tilbakeholdelse på institusjon på grunnlag av eget samtykke (§ 10-4), kan lovteksten leses i Lovdata. Disse paragrafene gjennomgås ikke i detalj her, da det er sjeldent at vi mottar henvendelser som handler om dette.

Det gis adgang til tvangstiltak i form av innleggelse og tilbakehold i institusjon for tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet (TSB). Adgangen til tilbakehold er tidsbegrenset. Bestemmelsene gir ikke adgang til tvangsbehandling under tilbakehold i institusjon (det må pasienten samtykke til).

Institusjonen skal likevel kontinuerlig legge til rette for og gi tilbud om en individuell behandling basert på samtykke. Målet er å motivere for videre behandling. Tvangen består hovedsakelig i tilbakeholde uten samtykke, og slik hindre folk fra å ruse seg. Men, bestemmelsene gir ikke adgang til tvangsbehandling under innleggelse.

Hvordan går jeg frem om jeg er pårørende og ønsker en vurdering på om tvangstiltak er mulig?

1. Pårørende melder bekymring til kommunen/sosialtjenesten/NAV.
2. Kommunen/sosialtjenesten/NAV setter i gang undersøkelser for å utrede om tvangstiltak er mulig og nødvendig. Loven sier at tvangstiltak kan være tilbakeholdelse i institusjon mot pasientens vilje i opptil tre måneder.
3. Pårørende skal ha tilbakemelding så snart undersøkelsene er ferdig.
4. Dersom undersøkelsene tilsier at tvangstiltak er nødvendig kan kommunen/sosialtjenesten/NAV fatte et midlertidig vedtak og plassere pasienten i egnet institusjon umiddelbart. Det midlertidige vedtaket skal så sendes til fylkesnemnda innen to uker. Fylkesnemnda bestemmer da om vedtaket skal gjøres endelig. Hvis kommunen/sosialtjenesten/NAV ikke får medhold av fylkesnemnda faller vedtaket bort. Det er vanlig at fylkesnemnda innhenter uttalelser fra helsepersonell (fastlege/kommuneoverlege) når de gjør sin vurdering, hvis ikke NAV har vedlagt dette i sitt midlertidige vedtak.