Min forelder har et rusproblem

Det å ha en forelder med rusproblemer er vanskelig – også når du er voksen. Det gjelder uansett om du har vokst opp med en forelder som har slitt med rus, eller om problemet har oppstått etter at du selv ble voksen.

Nedenfor finner du nyttig informasjon og noen tips.

Hva kan hjelpe?

Som pårørende er det viktig å kjenne sine egne begrensninger – både når det gjelder hvor mye du orker å ta på deg, og hvor mye du faktisk kan påvirke.

Det første du kan gjøre, er å ta opp bekymringen din med den det gjelder. Du finner tips til hvordan du kan ha en slik samtale på siden vår «Hvordan snakke med noen om deres rusbruk».

En samtale i seg selv løser ikke problemet, men kan være en viktig start. Den kan blant annet bidra til at dere forstår hverandre bedre, og legge grunnlaget for flere samtaler fremover.

I beste fall er personen med rusproblemet åpen for å gjøre en endring. Noen klarer dette på egen hånd, mens andre har behov for profesjonell hjelp.

Det er også verdt å merke seg at man med alderen tåler rusmidler og visse legemidler dårligere. Dersom forelderen din er godt voksen vil vi anbefale å ta en titt på siden vår «Eldre, rus og pårørende». Der finner du informasjon spesielt tilpasset denne gruppen.

Trengs behandling?

Dersom forelderen din har et omfattende rusproblem, kan hen ha behov for behandling. Dette kan ordnes ved å be fastlegen om en henvisning, eller ved å ta kontakt med relevante tjenester i kommunen.

På siden vår «Hvordan komme i kontakt med hjelpeapparatet» finner du en oversikt over hvilke hjelpetilbud som finnes – inkludert tjenester som hjemmehjelp.

Hva om forelderen din ikke vil endre rusbruken?

Dersom forelderen din ikke er enig i at rusbruken er problematisk, kan det kjennes veldig frustrerende for dere rundt. Det samme gjelder om hen tilsynelatende er enig, men ikke gjør noen endringer i praksis. Det er viktig å være klar på at du ikke kan overtale din forelder til å slutte å ruse seg. Det er bare den som ruser seg som kan ta dette valget.

I slike situasjoner er det ofte naturlig å prøve å flytte fokus over på deg selv, dine grenser og dine behov. Du må selv ta stilling til hvor involvert du skal eller bør være i vedkommendes liv og problematikk. Her er det ingen fasitsvar, du må selv vurdere hva som er best for deg.

Husk at det er en rimelighetens grense for hvor mye ansvar du egentlig skal ha på vegne av andre. Vær konkret i hva du kan bidra med, og hvor grensene dine går. Du skal ikke ta på deg ansvar som personen selv bør ha, og heller ikke ansvar som helsetjenesten tilbyr.

I noen tilfeller er det også naturlig å vurdere følgende, om du f.eks. er bekymret for vedkommendes helsetilstand:

– Melde bekymring til fastlege
– Melde bekymring til kommunal helse- og sosialtjeneste.

Hvem kan jeg snakke med?

Dersom du merker at vedkommende sitt rusproblem gjør at du ikke har det bra, er det viktig å vurdere om du har behov for støtte selv.

Mange pårørende opplever følgende:

• Fysiske plager
• Utmattelse
• Lav selvtillit
• Indre uro eller anspenthet
• Ensomhetsfølelse
• Sterke følelser som er vanskelige å håndtere
• At livet føles kaotisk og overveldende
• At de er flinke til å ta vare på andre, men glemmer seg selv
• Usikkerhet på om de har det «dårlig nok» til å søke hjelp

Dersom du kjenner deg igjen i noe av dette, kan det være lurt å søke hjelp.

Her er noen steder du kan få hjelp:

• Fastlegen – for samtale, henvisning eller støtte
• Psykolog – privat eller via henvisning
• Blå Kors Kompasset – terapi for deg mellom 13–35 år
• Blå Kors Kompasset – foreldreveiledning
• NKS Veiledningssenter for pårørende
• Ivareta – pårørendetilbud
• Usynlige Tigre – pårørendetilbud
• Pårørendesenteret
• MIO – pårørendetilbud spesielt for minoriteter