Min datters venner ruser seg.

Mitt barn, 17, forteller at hun vil gjerne hjelpe en venn som har begynt å bruke narkotika. Jeg antar at det er hasj-røyking. Bakgrunn: vennen hadde en kamerat som brukte hasj (antar jeg) jevnt. Kameraten flyttet fra Oslo og fikk kjæreste – da ble det slutt med narkotikabruk. Etter en tid ble det slutt med kjæresten og denne personen flyttet tilbake til Oslo og begynte med narkotika igjen. Denne personen var bestevenner med mitt barns venn og har dratt denne vennen inn i bruken. Mitt barn er redd for vennen sin fordi oppveksten har vært hardt og denne vennen er utsatt for slike ”fluktveier” – opplever barnet mitt. Foreldrene til denne ungdommen har ikke oppdaget narkobrukken til barnet deres. Mitt barn vil ikke foretelle meg hvem det dreier seg om fordi jeg ville kontakte foreldrene med en gang. Denne vennen ”later som” og har ikke fortalt barnet mitt om saken, men mitt barn vet om det gjennom andre. Det kan hende at det er viktig for denne ungdommen at mitt barn ikke vet de! t – at det er noen som fortsatt kan se denne unge som den var før sommeren. Jeg har sagt at kanskje det går an å skrive brev, anonymt, til helsesøster på skolen eller til foreldre og gjøre dem oppmerksomt om saken og be om å hjelpe denne unge. Det er ikke sikkert at verken helsesøster eller foreldre vil tro på et slikt brev, og det er heller ikke sikkert at de vet hva de skal gjøre. Jeg ser at mitt barn føler et stort ansvar og det er tungt. Jeg er også fryktelig redd for at barnet mitt skal komme bort i disse farlige miljøer. Det er også et altfor stort ansvar og jeg føler at barnet mitt ikke er i stand til å gjøre noe uten å utsette seg selv for en reell og umiddelbar fare. Hva kan jeg gjøre? Hva kan barnet mitt gjøre? Hvordan kan jeg løfte dette ansvaret fra barnet mitt

Det viktigste du kan gjøre er å snakke med datteren din om dine følelser/bekymringer. Og det er jo veldig bra dersom dere har et så åpent og godt forhold at dere kan ha en god dialog om denne situasjonen, og unge og rus generelt. Dersom hun kan dele sine bekymringer med deg, og vet at du ikke går videre med det, kan det avlaste henne mye.Det ganske naturlig, og en bra egenskap, at hun føler litt ansvar. Lojaliteten mellom vennner er ganske stor i den alderen. Men det er lite hun kan gjøre for å endre vennenes atferd, dersom den/de det gjelder ikke ønsker det.Dersom det finnes en Utekontakt , ungdomstjeneste  eller helsestasjon for ungdom på stedet dere bor, kan hun snakke med dem om situasjonen, -kanskje har de noen gode forslag.De har også tausehetsplikt . Dere kan f.eks. gå inn her  og finne oversikt over alle utekontaker og helsestasjoner for ungdom der.