Bønder, rus og pårørende

Det er grunn til å tro at rusavhengighet er like utbredt blant bønder som i befolkningen for øvrig. Likevel er det svært få bønder som får hjelp i rus- og psykisk helsebehandling i dag. Kommunal rusomsorg erfarer at det er vanskelig å nå ut til bønder, og lange geografiske avstander oppleves utfordrende for lokalt hjelpeapparat.  

Manglende tilgang på avløser og økonomisk risiko ved å være syk som selvstendig næringsdrivende gjør det vanskelig å benytte døgnbehandling. Jordbruk og dyrehold gjør det tidvis umulig for bonden å forlate gården, og hen har kun mulighet til å benytte seg av behandling som foregår utenfor sin egen travle sesong. På mindre steder kan det oppleves svært utfordrende å oppsøke fastlegen med problemene sine når man vet at det er stor sannsynlighet for å treffe kjente på legekontoret.  

Kommunale landbrukskontorer har blitt fjernere fra bøndene i dag enn de var tidligere, og det som før kunne være en viktig møteplass har i stor grad blitt digitalisert. Det at en del bønder står utenfor flere av fellesskapets institusjoner kan bidra til at de ikke får den hjelpen de behøver.  

I jordbruket er man avhengig av å kunne føre store maskiner og motoriserte kjøretøy. Jakt, fiske og annen utmarksbasert næringsvirksomhet er tett knyttet opp mot landbruksdrift. Dette gjør at bekymringer rundt helsekrav til førerkort kan bidra til at det er vanskelig for bonden å fortelle om problemene sine. De profesjonelle foretakene erfarer at mange bønder ikke oppsøker hjelp før det har gått så langt at konsekvensene blir svært store. Det kan være at gårdsdriften må sies opp – noe som igjen påvirker bondens, og eventuelt også familiens, livssituasjon.  

I landbruket er det alkohol og vanedannende legemidler som dominerer rusmiddelbruken. Unntak forekommer, men disse rusmidlene virker å hyppigst bidra til problematisk bruk blant bønder. Siden alkohol er det mest utbredte rusmiddelet blant alle landets innbyggere, så er det ikke overraskende at det også råder mest hos våre gårdbrukere. Mange nordmenn syns det er normalt å drikke alkohol, og det er lett å få tak i uansett hvor du bor. Representanter i hjelpeapparatet rapporterer om at skam er enda mer tilstedeværende hos bønder enn i andre yrkesgrupper; mange har arvet gården sin, det er familietradisjoner involvert, og den lokale bonden besitter gjerne en viss status i bygda. Alkohol er blant mange ansett som sosialt akseptert og fører i utgangspunktet ikke med seg like mye stigma som andre rusmidler kan gjøre. 

Bruk og misbruk av legemidler i landbruket er et komplisert tema. Mange jordbrukere får skrevet ut sterke og reseptpliktige legemidler på bakgrunn av et reelt medisinsk behov. Bønder står i hardt fysisk arbeid som kan medføre slitasje og skader, og medikamenter i form av ulike typer opioider som gir smertelindring kan dermed bli nødvendig. 

Stort ansvar, ensomhet og svært lange arbeidsdager kan føre til at man utvikler angst, uro og søvnvansker, og dermed får foreskrevet medikamenter som benzodiazepiner og z-hypnotika. Det er likevel slik at motivasjonen for å bruke medikamenter av denne typen kan endre seg over tid og at bruksmønsteret dermed forandrer seg. Det kan også være vanskelig å se, eller forstå, hvor grensen går mellom bruk og misbruk. Men mange pårørende reagerer på et høyt forbruk av medisiner, og/eller sterke symptomer som følge av medisinbruken. Ved samtidig bruk av alkohol kan dette også forsterkes ytterligere. 

Mange pårørende i landbruket føler seg ekstra maktesløse siden samboerskap eller ekteskap, bolig, og hele livsverk, er så sammenvevd med arbeidsplassen. Skam er kanskje et enda større problem hos gårdbrukere enn det er i andre yrkesgrupper, og mange kjenner at de sitter på både arv og forventing som er etablert flere generasjoner tilbake.  

Det gjør at pårørende kan være den viktigste pådriveren for å igangsette både privat nettverk og hjelpeapparatet. 

Mange pårørende lurer på hvordan de bør gå fram for å få til en god samtale, eller hvordan de kan prøve å motivere til endring. Først og fremst vil vi tipse om våre guider til pårørende – disse kan være nyttige for familie og andre pårørende av bønder. Vi kan likevel gjengi noen viktige punkter her.

Hva du kan forvente å oppnå er veldig avhengig av hva vedkommende selv faktisk er villig til og ikke. Om du skal ta en bekymringssamtale vil vi derfor helst oppfordre deg til å ikke egentlig ha noe mål om å skape endring. Dette kan ofte skape en del frustrasjon – for begge parter. Tross alt kan det være vanskelig å endre på noen som ikke selv ønsker endringen. 

Tenk heller at målet med en bekymringssamtale egentlig bare er å snakke om det som bekymrer deg, på en rolig og ordentlig måte. Du må gjerne presentere det som at det er du  som trenger å snakke om dette, heller enn at det er den du snakker med som trenger det. 

Still gjerne åpne spørsmål – f.eks. om hva vedkommende selv tenker om bruken, om veien videre, hvordan det går med personen generelt, om det er noe de trenger i livet, hva som ligger bak bruken og lignende. Prøv å sørge for at den du snakker med føler hen kan snakke åpent og ærlig. Om du derimot møter personen med f. eks. motargumenter og sinne, er det kanskje også mindre trolig at hen vil svare deg like utfyllende. Forsøk å være lyttende, selv om du kanskje er uenig i det som blir sagt. På den måten lærer du forhåpentligvis hvor vedkommende faktisk står og dermed også hva du kan forvente i tiden fremover. 

Du er dessverre ikke garantert å få til noen god og ærlig samtale, eller noen samtale overhodet. Men i beste fall kan disse grepene øke sjansen for at du får til en god og fruktbar prat. Hvis den du snakker med selv gir uttrykk for at hen  ønsker å endre på sine rusvaner så kan du se avsnittet under (om hjelp til bonden selv).

Hvis den du snakker med derimot ikke gir uttrykk for at hen ønsker endring, eller dersom løftene er der men handlingen uteblir, blir det litt vanskeligere. Da er det ofte naturlig å prøve å flytte fokus over på deg selv, dine egne grenser og dine behov. Du må da selv ta stilling til hvor involvert du skal eller bør være i personens liv og problematikk. Her er det ingen fasitsvar, og du må selv vurdere hva som er best for deg. Det finnes grenser for hvor mye ansvar du skal ha på vegne av andre. 

Uansett så er det viktig at du oppsøker hjelp og støtte om du trenger det – og heldigvis finnes det god hjelp å få! 

Noen pårørendetilbud: 
– Helsenorges oversikt over tilbud til pårørende, rus 
– Veiledningssentre for pårørende (Norske Kvinners Santitetsforening) 
– Pårørendesenteret.no 
– Ivareta

Ta gjerne kontakt med oss på chat eller telefon om du vil snakkes nærmere – det er helt anonymt. 

I noen tilfeller er det også naturlig å vurdere følgende, om du f.eks. er bekymret for vedkommendes helsetilstand: 

– Melde bekymring til fastlege 
– Melde bekymring til kommunal helse- og sosialtjeneste. 

Dersom du – eller den du bekymrer deg for – ønsker å prøve å endre på rusbruken, finnes det flere mulige fremgangsmåter. Hvis rus- eller medisinbruken har begynt å ta opp for mye plass i hverdagen din, så skal du vite at det er mulig å få til endring. Ulike personer vil alltids ha litt ulike behov og forutsetninger for å lykkes, men noen ting er ganske typisk for de fleste. 

Her vil vi tipse om våre guider Hjelp til å slutte. Der finner du tips til ting du kan forsøke på egenhånd, eller hva slags hjelpetiltak som finnes (og hvordan du kommer i kontakt med disse). Guidene gir spesifikke råd tilpasset flere ulike rusmidler, blant annet alkohol, benzodiazepiner og opioider. Du finner også relevante artikler, fagstoff og lignende. 

Kort sagt er det gjerne sånn at veien inn i offentlig spesialisthelsetjeneste skjer via henvisning fra fastlegen. Sammen kan dere snakke om hva slags type hjelpetiltak som passer best til dine behov. 

Ta gjerne kontakt med oss på telefon eller chat om du ønsker videre veiledning.