Er bekymret for en ungdom – hva gjør jeg?

Saken gjelder en ungdom som jeg er bekymret for. Ved to anledninger har jeg opplevd barnets mor synlig beruset på dagtid. Vi er gode turvenner og jeg ønsker ikke å «sladre» på henne. Jeg synes situasjonen er vanskelig men føler allikevel jeg må gjøre noe. Har hørt at andre har opplevd det samme. Synes det er utrolig vanskelig, men vil gjerne hjelpe. Er livredd for at hun biter hodet av meg om jeg prater med henne om dette. Jentene våre er gode venninner og jeg er redd for å ødelegge vennskapet.

Jeg er så i villrede, hva gjør jeg?

Kvinne, 45 år fra Akershus

RUStelefonen svarer:

Vi forstår godt at dette er en vanskelig situasjon for deg å være i, med motstridene følelser og tanker.

Generelt tenker vi at det viktigste er at ungdommen det gjelder har det bra, at hun har trygge og stabile omgivelser, og at hun blir sett og ivaretatt. Vi tenker at dette er uendelig mye viktigere enn hvordan moren vil reagere på at du (eller noen andre) tar opp problemet.

Hva du kan gjøre for å hjelpe, kommer an på litt ulike ting. Først og fremst kommer det an på morens eget ståsted. Om hun selv erkjenner at hun har et problem, og at hun svikter som omsorgsperson, finnes det løsninger for henne. Det finnes mange måter å redusere eller kutte et forbruk av rusmidler, både på egenhånd og i samarbeid med profesjonelle.

Sånn sett tenker vi at du i første omgang bør prøve å ta en rolig prat med moren om din bekymring. Legg det gjerne frem slik at dette er noe du trenger å snakke om, heller enn at hun trenger å snakke om det. Hold deg kun til de tingene du faktisk vet, heller enn å si ting som kan oppfattes som antagelser eller anklager. Videre, ikke tenk at du skal måtte overtale henne til noe som helst – tenk heller at en samtale er et mål i seg selv. Still gjerne åpne spørsmål, og forsøk først og fremst å kartlegge hva hun selv tenker om situasjonen og veien videre. Husk at dette er noe du gjør for datterens skyld, heller enn for morens skyld.

Hvordan hun vil reagere på dette er vanskelig å forutsi. Men om du går fram litt rolig og forsiktig, har du i det minste et relativt godt utgangspunkt for å få til en god samtale.

Dersom moren selv erkjenner problemet, og tenker at hun trenger å endre seg, bør hun ha en mest mulig konkret plan for hvordan hun skal få til dette. Om hun føler seg litt rådvill sånn sett, kan du tipse henne om å kontakte oss for en samtale. Alternativt kan hun f.eks. snakke med legen sin, som igjen kan henvise henne til et egnet hjelpetiltak.

Men – dersom moren ikke erkjenner problemet, blir ting også litt vanskeligere. Da blir du kanskje nødt til å vurdere om du faktisk skal «sladre» på henne – f.eks. til barnevernet. Igjen handler altså dette om å prioritere datterens beste. Om du tar opp din bekymring med barnevernet har de en rekke metoder de kan benytte for å forsøke å forbedre situasjonen, f.eks. regelmessig rustesting av moren.

Se gjerne også vår guide til bekymringssamtaler.