Hei,
Jeg har nå brukt amfetamin hver dag i 1 år, jeg har selvmedisinert meg. Jeg røyka marihuana i ca 10 år før jeg starta med amfetamin. I løpet av de 10 årene rota jeg med extacy, mdma ,lsd og benzo. Det siste året med marihuana utviklet jeg angst, panikkangst og psykose. Jeg sluttet å røyke etter flere hendelser med uhåndterlige situasjoner med nevnt ovenfor. Etter et par måneder begynte humøret mitt å svinge kraftig. Jeg kunne gå fra å være kongen på haugen til langt ned i kjelleren på samme dag. Jeg kunne bli hysterisk, dramatisk eller bare begynne å hylgråte av ingenting. Slik holdt det på i ca 1 1/2 år. Jeg gikk til behandling og fikk diagnosen «emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse». Ettersom tiden gikk videre begynte disse svingningene å roe seg. Jeg begynte å kjenne mer og mer på det vi kaller depresjon. Varigheten varier veldig. Siste depresjon endte med innleggelse på sykehus og varte i 6 mnd, jeg var så dritt lei og jeg lette desperat etter en løsning. Antideprissiva og antipsykotiske medisiner som jeg får utskrevet gikk jeg på ganske lenge uten effekt, men så tok jeg amfetamin. Jeg kom raskt over depresjonen og har ikke fått tilbakefall etter start med amfetamin. Jeg tar en dose hver dag om morgenen , ikke mer. Jeg opplever heller ikke antydninger til psykose. Når jeg var deprimert i over lang tid, da utviklet jeg psykose. Jeg går nå til en ny psykolog som har startet en ny kartlegging av meg på grunnlag av antideprissiva ikke fungerer for meg og pga forandring av min sinnstilstand som stabiliserte seg veldig i forhold til svingninger. Også pga jeg «nå» har lange perioder med kun depresjon. Hun tror at jeg kanskje kan være bipolar. Jeg har ikke turt å si til henne at jeg bruker amfetamin. Jeg har så veldig lyst til å gjøre det, men jeg er så redd for at det vil ødelegge min karriere innen psykisk helse- og rusarbeid. Jeg er redd for å bli tatt i fra førerkortet også… Jeg føler ikke at jeg misbruker amfetamin, da jeg tar forsvarlige doser og kun en hver morgen. Jeg sover som normalt, jeg spiser som normalt. Jeg har ikke det tankekjøret lengre, angsten min er helt borte og jeg klarer for første gang i mitt liv å «henge med» i samtaler og være sosialt tilstede. Jeg klarer å fokusere og konsentrere meg om det jeg gjør, rastløsheten min er borte. Men det som er det beste med dette er jo selvfølgelig at jeg ikke får den helvetes depresjonen. Hvordan kan jeg få henne til å forstå enn å bli dømt?…. hvordan kan hun ikke dømme meg….. Det høres jo nesten ut som om at jeg forsvarer mitt eget «rusbruk»… jeg trenger råd og hjelp!!!!

Kvinne, 29 år fra Rogaland


RUStelefonen svarer:

Vi forstår at dette er et vanskelig dilemma for deg. På én side tenker vi at dersom du skal ha utbytte av behandlingen du går i, er det viktig at du er ærlig om amfetaminbruken. Dette kan tross alt ha stor betydning for hvordan psykologen best kan hjelpe deg, og hvordan psykologen kan stille en mest mulig korrekt diagnose. Samtidig vil det å innrømme rusbruk ovenfor helsepersonell, som du jo er inne på, potensielt kunne medføre noen konsekvenser for deg (f.eks. med tanke på førerkort). I den forbindelsen er det viktig at du er klar over at dette ikke er noe psykologen gjør for å dømme deg, men snarere fordi psykologen er pålagt å følge det regelverket som gjelder.

Til syvende og sist er valget ditt, og vi kan nok ikke si hva du bør gjøre. Men om vi likevel skal komme med en anbefaling, må det nesten være at du er åpen med psykologen om dette. Om du skal få den hjelpen du trenger, blir det jo litt imot sin hensikt dersom psykologen ikke kjenner til hele bildet. Det er for så vidt bra at du føler du fungerer bedre per i dag, men å bruke amfetamin daglig for resten av livet høres ikke ut som en god langsiktig løsning. Sånn sett vil kanskje en krevende (men grundig) terapiprosess være bedre for deg i lengden.