Hei!

Blir langt dette; var litt terapi for meg å sette alt ned skriftlig, kjenner jeg. Jeg har samlet opp hovedpunktene i nest siste avsnitt, med spørsmål til slutt.

Jeg er 36 år og gift med en mann på 40 som har problemer med å begrense alkoholinntaket. Han drikker ikke i hverdagen, og så lenge vi har planer og skal reise noe sted i helgene, klarer han fint å la være å drikke. Problemet oppstår når han først drikker; da kan det fort gå tre dager før han er tilbake som normalt. Han drikker som regel øl, og han drikker fort og mye. Han både tåler og drikker mer enn de aller fleste av våre venner, og han ender som regel svært beruset når han drikker, også når de andre rundt bordet bare er lettere beruset. Når de første halvliterne er kommet i kroppen, er det uaktuelt for han å slutte, og det ender som regel i at han blir ‘julebordsfull’ og, i mine øyne, hjelpeløs og forvirret. Han blir ikke sint i fylla, men om jeg ikke drikker, kjenner jeg allerede etter de første 3-4 halvliterne hans at kommunikasjonen mellom oss blir uklar og dårlig, og om han da er hjemme, blir det lett misforståelser og gnisninger fordi vi ikke klarer å tolke hverandres kommunikasjon riktig, og jeg synes det er ubehagelig å være sammen med han.

En typisk drikkehelg i år har vært at han har gått ut på fredag, eller drukket hjemme. Har han drukket ute på byen, har han gjerne blitt sittende alene på stua og drikke mer når han kommer hjem. Lørdagen har han stått opp, og avhengig av formen har han startet dagen med å reparere, eller så har han ventet til fyllesyken blir for mye for han, og så har han startet å drikke utpå ettermiddagen. Som regel går det med minst en sekspakning med halvlitere for å reparere, som regel mer. Disse dagene har han som regel gått tidlig til sengs, og så har det som regel ikke blitt noen aktiviteter på søndag, for da har han vært for sliten til å gjøre noe. I år har det skjedd flere ganger at han har droppet ut av ting vi skulle gjøre sammen fordi han har reparert isteden. Han har alltid dårlig samvittighet for dette, men det ser mest ut til å bare trigge mer drikking når han sitter alene hjemme og kjenner seg nedfor fordi han har skuffet meg igjen.

Vi har vært sammen i 17 år, og utad framstår vi som et lykkelig par i et lykkelig ekteskap, og så lenge han ikke drikker, stemmer dette på en prikk. Vi kommuniserer veldig godt og tydelig, og vi har mange felles frilufts- og idrettsinteresser som vi koser med å gjøre sammen. Samtidig er det godt kjent i vår vennekrets at han drikker mye, og våre nærmeste venner vet også at hans drikking har gått utover meg, og de vet at min mann har dårlig samvittighet for dette.

Gjennom de siste årene har det hendt jevnlig (men heldigvis ikke ofte) at vi har hatt planer for helga som han enten har prøvd eller lykkes med å avlyse for å gå ut og drikke isteden, selv om han tidligere i uka har påstått at ‘neste helg blir edruhelg’. Når fredagen nærmer seg, er det som om han får et sug etter alkohol, og han kan komme opp med kreative løsninger for hvordan og hvorfor fredagen skal brukes ute på byen istedenfor de opprinnelige planene. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, men jeg hører det på stemmen hans når han prøver å flytte om på planene våre for å få plass til drikking; det er nesten som om det er en annen som snakker.

Han omtaler ofte fyllekulene sine som «å avreagere», og han opplever drikkingen som en sikkerhetsventil hvor han kan blåse ut følelser han ellers ikke snakker om. For tiden er han uten jobb, men studerer deltid. Han sier dette trigger drikkingen hans, og tidligere har både idrettsskade og dårlig arbeidsmiljø på jobben vært triggere for slik avreageringsdrikking. Han bruker å si at det blir bedre når det underliggende problemet løser seg, men jeg mener han burde bruke mer energi på å finne andre avreageringsmetoder når han møter motgang i livet.

I år har det vært ekstra vondt å oppleve drikkemønsteret hans, med mange hjemmehelger og få reiseplaner. Tidligere i høst sa det pang for meg, og jeg satte ned foten og sa at jeg ikke kom til å tolerere å være i hus med han mens han reparerte. Etter det skjedde det et par ganger til at han reparerte, men da gjerne med 1-2 øl, eller med Munkholm. Nå i ettertid ser jeg at det muligens ikke stemte, og jeg mistenker at han da har drukket i skjul.

Rett før jul toppet det seg på nytt. Søndagen hadde vi avtalt å reise på ski, og fredag hadde vi en koselig middag på restaurant med venner på fredag. Da byen stengte 22:30, kjørte vi hjem. Jeg skulle tidlig opp for å trene neste dag, så jeg drakk ikke, men min mann hadde drukket jevnt i løpet av middagen. Da vi kom hjem, var jeg trøtt og ville legge meg, mens han ville sitte oppe litt mer og høre på musikk. Neste dag var han godt sliten, så jeg regner med han hadde drukket ganske lenge på natta. Han ba meg kjøpe en sekspakning Munkholm da jeg skulle på butikken, så jeg ble lettet og tenkte at han skulle slite seg gjennom fyllesyken og være klar for ski på søndag. På ettermiddagen tok jeg meg en lang joggetur, og da jeg kom inn etter to timer, satt han med en Munkholm og virket synlig beruset. Jeg spurte ikke umiddelbart om han hadde drukket, men etter hvert som samtalen fortsatte, var det helt klart at dette var en mann som på to timer hadde drukket seg så full at han ikke hadde kommet inn på noen uteplasser. Han innrømte å ha drukket sprit i skjul, og sa at nå ville han slutte å lyve – han var klar på at ja, han har et alkoholproblem. Han var forvirret og redd, og han fortalte at han var så langt nede som han noen gang hadde vært i livet, og fortalte at han hadde hatt selvmordstanker. Vi ble enige om at han skulle søke hjelp, og etter å ha fått roet han ned, fikk jeg han til slutt i seng. Søndag, derimot, beklaget han opptrinnet, og mente at det ikke sto så ille til som han hadde gitt inntrykk av. Senere har han ikke tatt opp temaet.

Jeg kjenner nå på skyldfølelse av flere grunner. Jeg burde ikke gå og legge meg mens han fortsatt er våken og kan bli sittende oppe og drikke mer. Alle gangene jeg har godtatt at han har reparert, noen ganger fordi han har vært så slitsom å være med når han har vært fyllesyk og ikke fått drikke øl, har jeg bare valgt den enkle veien for å slippe å ha en misfornøyd og grinete mann rundt meg? Jeg har prøvd å komme med åpne og nøytrale spørsmål om hvor mye han planlegger å drikke, men disse spørsmålene gjør han irritert, spesielt når jeg spør dagen derpå, så jeg har kviet meg for å spørre. Mitt ultimatum om at jeg ikke ville tolerere at han reparerte seg drita mens jeg var hjemme, har tydeligvis trigget smugdrikking. Og i det lange løp: har han utviklet disse drikkevanene fordi jeg ikke har vært klar nok på å sette grenser, selv om jeg vet at han sliter med å stoppe å drikke? Jeg har tidvis hatt mye reising i jobben, og da har det vært mer fristende å planlegge en hjemmehelg enn å skulle finne på noe som får oss ut av huset, men jeg vet hvor viktig det er for han å ha planer slik at han ikke begynner å drikke, og jeg får dårlig samvittighet for at jeg ikke kommer opp med flere forslag til helgeplaner.

Jeg har nå kjøpt Fanny Duckerts bok om strategier for moderasjon. Mitt håp er at vi kan bruke den for å finne metoder som kan hjelpe han til å få et mer normalt forhold til alkohol. Men etter det han sa om selvmordstanker, kjenner jeg at jeg helst vil at han skal snakke med en psykolog som kan hjelpe han med å finne ut av hva som trigger drikkingen og de destruktive tankene, og hvordan han kan håndtere dette.

Tidlig i år tok vi også beslutningen om å prøve å få barn, men det har ikke vært noen suksess enda. Jeg er så klart bekymret for at hans alkoholinntak kan ha gjort noe med fertiliteten, men jeg har ikke turt å ta opp den diskusjonen enda – det er for vondt.

Kort oppsummering:

Min mann (40) drikker veldig mye når han drikker, og klarer ikke å slutte når han først har begynt. Han drikker kun i helgene (men ikke hver helg), men har store problemer med å ‘pine seg gjennom’ en fyllesyke, og ender opp med å reparere i 80% av tilfellene. Dette resulterer som regel i at han blir drita full, og disse reparasjonsfyllene har ødelagt for flere av våre felles planer. Han har nå innrømmet å ha hatt selvmordstanker, sannsynligvis mens han har drukket seg full dagen derpå, for han er smertelig klar over at dette går utover meg. I det siste har han begynt å smugdrikke sprit for å reparere slik at jeg ikke skal merke det, og jeg ønsker nå at han skal søke hjelp.

Hva vil dere anbefale at vi gjør for å komme ut av denne situasjonen? Jeg har sett på http://www.easychange.no/balance-drikke-mindre/, og tror kanskje dette kan være nyttig for han. Jeg skulle også gjerne ønske at han tok en prat med en psykolog, men vet ikke helt hva slags hjelp han bør søke der, og hvor han bør søke slik hjelp. Han har ingen problemer med alkohol i hverdagen, men han er redd for å miste sertifikatet om han søker hjelp via fastlegen, selv om han aldri kjører bil når han drikker.

Kvinne, 36 år fra Rogaland


RUStelefonen svarer:

Vi forstår godt at dette er et problem både for deg, han og for deres samliv, og du beskriver godt utfordringene dere har rundt det med hans drikking. Det virker som om dere kan ha forholdsvis gode samtaler rundt dette, og at han i hvert fall delvis selv er villig til å se at dette er et problem han har. Dette er positivt i forhold til veien videre.

Vi vil bare først presisere at du verken skal ha dårlig samvittighet eller tro at det er din skyld at ting er som de er – at du har gjort noe feil eller gjort for lite slik  at du har latt drikkeproblemene hans utvikle seg. Han har latt drikkeproblemene utvikle seg, det er ikke noe du har kontroll over eller ansvar for. Du skriver selv at dine forsøk på grensesetting kun førte til smugdrikking – det er en ganske god illustrasjon på hvor mye makt alkoholen har, og hvor lite makt du har over situasjonen.

Det er bra du har undersøkt både bok og nettprogrammet balance. Det som er avgjørende om han skal klare dette uten profesjonell hjelp er at han selv gjør jobben, og at det følges opp. For mange ligger ikke den største utfordringen i å gi opp alkohol, men i å forbli rusfri. Det å skape seg nye vaner og måter å «avreagere» på, er derfor avgjørende.

Vi er imidlertid enige i at dette høres ut som noe han trenger hjelp for, særlig fordi det er et mønster over så mange år, fordi han åpenbart har problemer med å begrense det/slutte, og fordi utviklingen går i retning smugdrikking og selvmordstanker. Vi anbefaler deg å forsøke å snakke om selvmordstankene han utrykte, selv om det er ubehagelig å snakke om.

Dersom han vegrer seg for å søke hjelp, er boken og nettprogrammet en god start. Men gi det en avgrenset tid, og søk hjelp om dere ser at det er vanskelig.

Skal han ha hjelp, er det legen han bør kontakte. Mange kommuner har også tilbud til mennesker med alkoholproblemer, du kan sjekke nettsiden til deres kommune og se hva som finnes. Du har rett i at han risikerer å miste førerkortet for en periode dersom han velger å søke hjelp, det vil i så fall bli en avveiing han må ta. Men risikoen for at problemet eskalerer om han ikke tar grep, er stor, både med hensyn til alkoholproblemer men også med tanke på deres samliv og psykiske helse. Å få barn vil antagelig ikke gjøre problemet mindre.

Vi anbefaler dere også å be om en felles samtale med familievernkontoret.

Lykke til!