Hei!
Jeg er ei jente på 17 år som går fast på Concerta (54mg). Jeg begynte på dem for rundt 7-9 måneder siden.
Når jeg begynte på dem så hadde jeg mye bedre virkning av dem. Jeg var mer skjerpa på skolen, holdt mer fokus, fikk bare 6ere, gikk ned en del i vekt (som fikk meg til å få bedre syn og tillit til meg selv), og jeg hadde det generelt mye bedre. Jeg har slitt litt med å tørre å være den jeg er, stå for mine meninger, og jeg har et tankekjør som spinner hele tiden.
Jeg har nå gått litt opp i vekt igjen (ca 5 kg siden sommer), er mye sliten (nok på grunn av at jeg går på skole, samt jobber 90% som butikkmedarbeider), jeg er ikke like mye sosial som det jeg var når jeg for noen måneder siden, og jeg begynner å gå tilbake der jeg var før jeg startet på medisiner mot adhd.

Altså skolen går jo fortsatt bra! Jeg får rundt 5 eller 6 i alle fag, men det at jeg begynte med å kun få 6ere, og nå nesten bare 5ere er skuffende… Jeg legger inn samme innsats, men jeg får ikke like mye igjen for det lenger… Hukommelse er noe jeg strever mye med, og dette går utover hvordan jeg gjør det på prøver og liknende. Jeg kan for eksempel ikke huske noe fra min barndom, det er som et svart hull. Mine foreldre har tatt med meg og min søster på mange fine reiser rundt i verden helt fra vi var små, men jeg husker ikke noe av det… Det er veldig sårt for meg… At jeg ikke kan huske noe…

Her om dagen så lå jeg i badekaret, og jeg merket at jeg ble ekstremt urolig, og det føltes nesten ut som at hjertet mitt skulle poppe ut, jeg hadde 180 i puls, og jeg ble skikkelig svimmel. Jeg lå helt stille, så dette var veldig merkelig… Jeg måtte åpne vinduet og legge meg over vinduet fordi jeg var så varm og stresset, det virket nesten som angst, jeg fikk helt panikk.

Jeg har jo merket at pulsen min har økt en del etter at jeg begynte med concerta (rundt dobbel hvilepuls, hadde 45mbp før, nå 80-90bpm i hvilepuls).

I dag gjorde jeg noe som jeg har tenkt å gjøre en stund nå… Jeg doblet dosen min. Jeg vet at men ikke skal gjøre det, uten at det er godkjent av lege, men jeg er så lei av å se at ting sakte, men sikkert, faller tilbake som det var før…

Sånn jeg føler meg nå, er hvordan kroppen min reagerte når jeg var på opptrapping; høy puls (105 i hvilepuls), kan kjenne hjertet mitt, kroppen er «nervøs», jeg har mer energi osv…

Kan det være en tanke at 54mg Concerta er for lav dose for meg på 17 år? Jeg veier rundt 75 kg og er 176 høy.

Jeg lurer også på hva forskjellen som er forskjellen på bipolar lidelse eller personlighetsforstyrrelser er, kontra adhd.

Mitt humør endrer seg enormt, noe som er utrolig slitsomt for meg og alle andre rundt meg. I tillegg har jeg perioder hvor jeg ikke vil gjøre annet enn å ligge inne på mitt lille mørke rom, spise, se på serie osv. I perioder er jeg ekstremt redd for å møte på andre mennesker, jeg blir kjempe paranoid og tror at alle hater meg, og synes jeg er stygg.

Med tid så har Concerta hjulpet meg med å tørre å si mer hva jeg mener, jeg er direkte, og jeg tør meg å stå for mine valg og meninger. I perioder så tror jeg at jeg kan klare absolutt alt jeg vil, så lenge jeg setter av tid til det, og er tålmodig. Jeg kan forestille meg at jeg er bedre enn alle andre, og at alle synes alt bra om meg, og at jeg blir fornærma hvis noen kommer med konstruktiv kritikk/tilbakemelding. Jeg er en ekstremt irritabel person, og det skal utrolig lite til for at jeg sprenger. Spesielt når jeg sliten, eller er med mennesker som jeg omgås mye med.

Jeg kan virke som den skjønneste personen noen sinne som bare vil alle godt, og er så omsorgsfull, ansvarlig og pliktoppfyllende, mens i andre situasjoner så svartnet det for meg… Da kan jeg si ting jeg enten ikke mener, eller som jeg har tenkt på i lang tid, men ikke har turt å si (da sier jeg alt på en gang), jeg kan være sur for ting som skjedde for flere år eller måneder siden, og dette sier jeg uten å være flau i øyeblikket. Ingenting er flaut å si eller gjøre, jeg kan godt skrike og skjelle ut familien min hjemme mens verandadøra er åpen og hele nabolaget kan høre meg… Jeg blir en helt annen person… Sånne rasseriannfall har jeg hatt siden jeg var liten…
Legen min trodde jeg hadde eplepai, siden jeg ikke klarte å komme meg ut av dem, men det hadde jeg ikke… Jeg har alltid levd som om at det er to personer inni meg (en snill, og en slem)…

Den snille er jeg når jeg er på skolen, møter nye folk, møter på mine venners foreldre, kollegaer, kunder, lærere, og for eksempel politi/ambulanse osv. Da er jeg litt for snill, jeg er veldig redd for å si eller gjøre noe feil. Jeg vil fremstille som perfekt. Jeg jobber beinhardt for at alle lærerne skal like meg ved å levere veldig hode innleveringer, si positive ting til dem og bare smile. Jeg er livredd for å få kjeft av lærere, for da tror jeg at alle lærerne hater meg. Samme gjelder hvis jeg kommer for sent.. jeg er derfor flink til å komme på unnskyldninger, noe som heller ikke er bra..

Til sjefen min, så sier jeg aldri nei til ting. Jeg tar på meg alle vakter som jeg blir spurt om å ta (uavhengig av om jeg egentlig har planer), sier at jeg alltid er tilgjengelig til å jobbe hvis det skulle være noe, har god dialog og kontakt med henne osv.

Når den «slemme» Personen/stemmen i hodet mitt snakker, så svartnet jeg totalt… denne stemmen er så dominerende og gjør meg ekstremt utmattet… Denne stemmen rakker ned på alt jeg gjør,, forteller meg hvor dårlig jeg er på skole og jobb, at jeg ikke har venner, at de som går med meg egentlig bare synes at jeg er irriterende og sytete, at jeg er en frekk person som bare tenker på meg selv, at jeg er stygg og tjukk, alt jeg burde ha gjort som jeg ikke har rukket å gjøre, at jeg ikke burde møte venner eller folk fordi for da vil jeg bare føle meg utenfor og at alle ser ned på meg, jeg vil heller da sette livet mitt på vent. Da mener jeg å sove bort dagene mine, synes sund på meg selv, enten spise alt for mye eller alt for lite, at jeg ikke klarer å rydde fordi jeg ikke klarer å komme meg opp av senga….

Jeg går til psykolog, og har gjort det siden oktober 2019. Jeg ble da henvist grunnet til bullimi. Jeg har i rundt 6 år nå, strevet enormt med mat… Når jeg gikk i 6. Klasse, gikk jeg ekstremt mye ned i vekt, samtidig som jeg ble høyere. Og i 7. Klasse ble det enda verre… Da skulle jeg trene flere ganger til dagen, jeg kunne ikke spise godteri eller mat som inneholdt mye fett og sukker, jeg måtte ta meg en økt på rommet mitt hver kveld før jeg la meg osv.. og sånn har det fortsatte, helt til det på ungdomsskolen endret seg til bullimi.

Jeg føler at jeg har så mye tanker og følelser som jeg Ikke klarer å få sortert, og jeg vet ikke hva som er galt med meg… Jeg vil være være som en normal ungdom som kan ha det gøy sammen med andre, at skole ikke krever 45 timer med lesing før en liten prøve, at jeg klarer å styre følelser og temperamentet mitt…

Jeg klarer ikke lenger å kose meg i familieselskap… Dette er ikke bare på grunn av at det er mye mat på bordet osv, men også det at det er så mange som er der, det er mange stemmer, jeg føler meg utenfor fordi jeg ikke får nok oppmerksomhet, jeg blir så utmattet av sånne selvskaper, og jeg vil helt reise hjem når vi er ferdig med å spise… Jeg er så sensitiv for lyder, og dette er også noe som plager meg enormt….

Dette ble ble veldig langt og sikkert veldig irrelevant for dere, men jeg håper at dere kan gi meg svar på alt dette kaoset, noen tips eller råd til meg.

Kvinne, 17 år fra Vest-Agder


RUStelefonen svarer:

Utfra det du skriver forstår vi at du har det slitsomt. Det er krevende å skulle prestere bra både sosialt og på skole, og når du i tillegg jobber så mye er det ikke merkelig at du føler deg utslitt. Det kan være vanskelig å skille mellom hva som er stressreaksjoner og hva som er «det egentlige deg». Vi kan dessverre ikke hjelpe deg noe særlig med det, men det er fint at du går til psykolog jevnlig. Vi håper du føler at du kan være helt ærlig med psykologen, da øker sjansen for at du får en behandling som er tilpasset deg og dine behov.

Når det gjelder spørsmålet: «Jeg lurer også på hva som er forskjellen på bipolar lidelse eller personlighetsforstyrrelser er, kontra adhd» tenker vi at dette er noe psykologen din kan gi deg et bedre svar på enn det vi kan. Diagnoser kan være vanskelige å stille og det kan være mange symptomer som kan overlappe hverandre. Hvis du mistenker at du har en av disse lidelsene vil en psykolog som kjenner deg kunne være en god samtalepartner.

Du spør også: «Kan det være en tanke at 54mg Concerta er for lav dose for meg på 17 år?».
Svaret på det må bli at dosering på Concerta er veldig individuell og behov for justeringer kan dukke opp. Vi synes du skal snakke med foreskrivende lege om det slik at du får en ordentlig utredning på om medisineringen din er riktig både hva gjelder legemiddel og dosering.

Vi beklager at vi ikke kan hjelpe deg med mer enn dette og håper du får god oppfølging videre av både psykolog og lege.