Broren min ruser seg – er det noe vi som familie kan gjøre?

Hei,

Broren på 20 fikk påvist depresjon og agoraforbi for 3 år tilbake. Droppet ut av videregående, hang med venner han aldri burde ha hatt og kom inn i en ond sirkel. Dagene bestod av å sove til 16.00 og være våken hele nettene. Det eneste han gjorde var å game og gå ut å ruse seg. Ikke brydde han seg lenger om noe annet, ikke til forplikelser eller familie/venner han alltid har hatt. Han ble rett og slett apatisk til livet og uttrykket selvmordtanker/ at han ikke så noe lyspunkt i livet. Den dag i dag ruser han seg hver dag og hva vi vet han ruser seg på til vanlig er bla xanax, hasj og remeron som han kjøper på gaten (dette har vi funnet på rommet hans). Vi vet også at han har prøvd både molly, kokain, syre, mistenker amfetamin til tross for at han nekter for at han ikke har prøvd noen av delene. Har tilgang til fb-kontoen hans og vet derfor litt hva det går i. Problemet er at han ikke innser selv at han har et rusproblem, nekter å gå til psykolog eller oppsøke noe form for hjelp. Ettersom han er 20 år er jo dette tross alt noe han bestemmer seg for selv. Er det noe vi som familie kan gjøre? Er det noen vi kan kontakte for hjelp? Kanskje han hadde hatt godt av et avrusningsopphold for å skjønne alvoret i det? Trenger egentlig alle tips som vi kan få. For etterhvert som tiden går blir alt bare verre og det vi frykter mest av alt er at han skal begynne på enda tyngre rusmidler.

Kvinne, 23 år fra Rogaland

RUStelefonen svarer:

Vi forstår veldig godt at dette er noe som bekymrer dere. Det finnes hjelp han kan få, og det finnes mennesker han kan snakke med – men en forutsetning vil altså være at han selv er villig til å gjøre dette. Å hjelpe noen som ikke vil ha hjelp er ofte en tilnærmet umulig oppgave, selv også for fagpersonell. De som får innvilget behandling, vil som regel ha en samtale i begynnelsen av behandlingen. Dersom det kommer frem at han ikke egentlig ønsker behandling, er det sannsynlig at han heller ikke får behandling heller. Hjelpeapparatet prioriterer helst de i køen som faktisk vil være der.

En ting dere kanskje har gjort allerede, men som likevel kan være verdt å prøve igjen, er å ta en ordentlig samtale med han. Forsøk å holde en mest mulig rolig og nøktern tone. I så fall skal det ikke være om å gjøre at dere prøver å overtale han til noe som helst. Snarere bør hensikten være å prøve å kartlegge mest mulig konkret hvor han faktisk står, samt hva han er og ikke er villig til å gjøre videre. Kanskje bør ikke hovedfokuset ligge på selve rusbruken, men snarere på de psykiske vanskene som tilsynelatende ligger til grunn for rusbruken. Legg det gjerne frem slik at dette er noe du eller dere trenger å snakke om, ikke noe han trenger å snakke om. I beste fall får du kanskje et svar på hva du kan forvente av ham videre. Om han faktisk skulle si seg villig til å ta imot hjelp, er det naturlig å avtale en time hos fastlegen hans – legen kan igjen henvise ham videre til egnede tilbud i spesialisthelsetjenesten.

Slik vi forstår deg, er sjansen ganske stor for at han ikke vil vise noen vilje til endring. I så fall er det også en annen diskusjon som er vanskelig, men likevel nødvendig – han bor fremdeles hjemme hos foreldrene (antar vi, ettersom du skriver «rommet hans»), og han har droppet ut av skolen. Han kan tross alt ikke sitte på gutterommet i all fremtid, og her må kanskje også foreldre legge til press for at han finne seg et eget sted å bo. Å flytte for seg selv vil noen ganger kunne ha en positiv innvirkning – ikke nødvendigvis umiddelbart, men på sikt. Grunnen til dette er mye fordi det å disponere eget bosted, forutsetter inntekt. Sånn sett vil han «tvinges» til å ha en viss grad av stabilitet og struktur i livet sitt, som noen ganger kan bidra positivt i en oppvekstprosess. Uansett vil nok foreldre (og du) ha godt av å få litt avstand til denne problematikken.

I den sammenhengen vil vi også tipse om at det finnes hjelp å få for dere – se gjerne over denne oversikten over pårørendetilbud. Forhåpentligvis vil det føles godt for dere å ha noen å støtte dere på.

Du er velkommen til å kontakte oss på telefon eller chat om du vil snakke nærmere om dette.