Føler meg apatisk og «on edge» etter å ha tatt MDMA

Hei!

Jeg tok MDMA for 27 dager siden, og har følt meg apatisk og «on edge» siden. Natt til i dag opplevde jeg noe jeg tror var et slags panikkanfall. Ble tung i pusten, fikk vondt i brystet, en helt vanvittig hjertebank (føltes som hjertet sku poppe ut av ryggen), ble paranoid og til tider hysterisk. Hver gang jeg lukket øynene følte jeg at jeg skulle svime av, og det var akkurat som at tunga svulmet opp i munnen. Dette varte i omtrent tre timer. Har sovet en del, og våknet med hjertebank også. Har siden MDMA-inntaket slitt med mye indre uro, urolige føtter og tær (som jeg hadde underveis i rusen) og slik jeg føler meg i dag kan best beskrives som hvordan jeg følte meg dagen etter rusinntaket. Vet ikke hvor mye jeg fikk i meg, da vi opererte med antall «fingre» og ikke veide det. Hadde forøvrig drukket en del før dette inntaket som ble en spontan greie på et nach, som jeg angrer veldig på.

Er det vanlig at man sliter enda så lenge etter inntaket med senvirkninger? Tror dere at jeg kan ha skadet hjertet/organene mine? Forstår at det er vanskelig for dere å si uten noe videre undersøkelser, men hva er «normalen», hvis den finnes? Føler meg veldig lost akkurat nå, og spesielt når det er jul. Er livredd for at jeg har fått permanente skader etter et nach med en ubesluttsom avgjørelse.

Takk for svar på forhånd, og fortsatt god jul!

Kvinne, 21 år fra Troms

RUStelefonen svarer:

Det er ikke vanlig å få permanente skader av MDMA. Det som er mye vanligere er å oppleve en periode med uro, angst, panikkanfall og de fysiske symptomene som følger med dette.

For de fleste er dette noe som går over av seg selv uten at de trenger å gjøre noe med det. Det vanligste er at nedturen varer ganske kort (1-2 dager), men en god del plages også i noen uker etter. Risikoen for dette øker blant annet hvis doser er stor, eller hvis man kombinerer det med annen rus. For noen få kan MDMA-bruk også utløse eller forverre psykiske plager som blir mer langvarige.

Dersom du ikke blir noe bedre og/eller det er veldig plagsomt vil vi uansett anbefale deg å snakke med noen om det, som f.eks. legen din. Legen kan evt. også henvise deg til psykolog.