Hei. Jeg har den siste tiden måtte innse og anerkjenne at min far er en alkoholiker. Dette er så tøft og så vondt at å si det høyt får meg til å knekke sammen i gråt. Jeg og min søster har verdens mest fantastiske papp. Han er ufattelig snill og er veldig flink til å vise oss hvor høyt han elsker oss. Han er også utrolig god med barnebarna sine. For et år siden fikk han en benskade som gjør at han per i dag er arbeidsledig. Dette har tatt mye av livsgnisten hans. Ikke bare fordi han ikke kan jobbe, men fordi han har så mye vondt. Han har alltid drukket mye i helger. Men etter skaden har helger blitt til ukedager. Den siste tiden har «kveldskosen» blitt til hele døgnet. Hver dag. Det går litt i runder. Han kan ha 2-3 uker med konstant drikking. Så kommer dagene han skal tørke opp. Dette er 3 dager hvor han nesten ikke er til å snakke til. Han skjelver. Han fryser og svetter. Så kan han ha en fin uke. Max. Så er vi på igjen. Jeg har hatt en lang og krevende prat med han og det hjalp. I 4 uker. Pappa er alene, men hele familien vår er en veldig sammenspleiset gjeng. Pappa er god venn med min stefar. Mamma og pappa er også veldig veldig gode venner. Alle feirer vi jul sammen og spiser ofte middager sammen. Så støtte fra familien og kjærlighet skal det ikke stå på. Det har blitt så mye det siste året at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Han er så å si konstant full. Han sier det er for å døyve smertene og det tror jeg på til en viss grad. Vi prøver å motivere med barnebarn. Det er dem han elsker høyest av alle i verden. Vi finner stadig tomme flaske gjemt. På 2-3 uker drakk han over 21 liter med vin. Han blir aldri aggressiv eller slem. Han er faktisk det snilleste godeste fineste mennesket jeg vet om. Derfor er det så ufattelig trist og vondt. Jeg og min søster vurderer å sette oss ned med han og legge frem konsekvenser og alle følelsene våres. Det jeg sliter mest med er tanken på å såre han.

Kvinne, 28 år fra Vestfold

RUStelefonen svarer:

Du beskriver en veldig vanskelig og vond situasjon, og vi forstår veldig godt at dette er trist for deg og alle involverte.

Faren deres har utvilsomt et problematisk drikkemønster. Smerter og areidsledighet kan nok helt klart ha betydning for hvorfor han drikker som han gjør, men det betyr likevel ikke at det er greit. Du fremhever også at han er veldig snill og god, men det utelukker jo ikke at hans drikking går utover resten av familien i tillegg til han selv.

Du sier at du har pratet med ham, men at det ikke hadde noen varig effekt. I følge vår erfaring så hjelper det ikke å skrike, gråte eller be om at en person skal endre seg (slutte å drikke) – hvis han skal lykkes med en endring, må han oppriktig ønske denne endringen selv.

Når dere skal snakke med ham, bør det skje på en mest mulig rolig og nøktern måte, og målsettingen med en slik samtale må være å uttrykke deres bekymring, samt avklare hva han faktisk tenker om situasjonen selv, og hvorvidt han er villig til å ta de nødvendige grepene.
Dette er mer realistisk å gjennomføre, enn å forvente at noen skal kunne overtale ham til å endre på sitt drikkemønster.

Hvis han sier at han er villig til å ta grep, bør han legge fram en konkret plan om hvordan han har tenkt til å gjøre dette. I så fall kan det være nyttig å lese vår guide til hjelp for alkoholproblemer.

Dersom han derimot ikke er villig til å gjøre noen endringer, eller dersom han sier seg villig men ikke gjør noen ting for faktisk å gjennomføre disse løftene, er dette simpelthen et valg han selv står ansvarlig for å ha tatt. I så fall er det viktig at du/dere som er pårørende ikke føler dere ansvarlige på vegne av hans valg, men at dere klarer å akseptere dette – selv om det selvsagt er vanskelig.

Da vil det være bedre at dere tar vare på dere selv – fremfor at hans alkoholbruk gradvis skal ødelegge dere andre, mens dere kjenner på stadig økende følelser av frustrasjon og hjelpeløshet. Det finnes hjelp for ham, men denne må komme fra profesjonelle, og han må selv ønske den. Og ettersomhøyt forbruk av alkohol har preget store deler av livet hans, vil det være en tidkrevende og til dels utfordrende oppgave i vente – men likefremt en oppgave som er fullt mulig å gjennomføre, sett at alle de rette forutsetningene er på plass.

Du (og eventuelle andre i familien) er selvsagt også velkommen til å kontakte oss på telefon eller chat (åpent alle dager 11-18) for en anonym, utdypende samtale. Kanskje kan du også be faren din om å lese gjennom det du skriver her (samt svaret fra oss), ettersom du har satt ord på en krevende situasjon, på en klar og tydelig måte.