Bør vi tilby sønnen vår å flytte tilbake til gutterommet?

Hei. Vi har oppdaget at vår sønn har et gryende rusproblem (lsd, kokain, hasj, div piller og alkohol). Han er 19 år. Har droppet ut av videregående, og har lite konstruktivt å gjøre i hverdagen. Det hele har eskalert etter han fikk flytte ned i kjellerleiligheten i huset vårt. Leiligheten var nyoppusset og det året han ble 18 og fikk flytte ned. Nå ser vi tydelig at han ikke klarer å ta vare på leiligheten (renhold, skader, uønskede gjester mm). Vi har lyst å hjelpe vår sønn, men er i startfasen på hvordan vi skal gå frem. En ting vi voksne kjenner sterkt på, er at han ikke er i stand til å bo i kjelleren. Vi ønsker ikke å støte han fra oss ved å true med utkastelse. Men heller at han flytter opp i huset, tilbake på gutterommet, slik at vi kan være mer «sammen», og hjelpe han å bygge opp livet igjen. Er redd for at dette kravet vil gjøre at han flytter ut, og kanskje da ender fullstendig opp i feil miljø. Men han virker ikke til å ta inn over seg at han ikke tar vare på seg selv eller leiligheten (han bor gratis). Hva skal vi gjøre nå i startfasen? Skal vi la han bo i kjelleren (der har vi ingen kontroll eller oversikt over hva som foregår) … og gi han en ny sjangs der ( har tatt dette opp tidligere, uten at det ser ut til å ha effekt). Eller skal vi stå på vårt og tilby han gutte-rommet tilbake?
Hilsen fortvilet mor

Kvinne, 50 år fra Rogaland

RUStelefonen svarer:

Vi forstår godt at dere er fortvilet, og rådville rundt hvordan dere skal angripe dette. Dessverre finnes det ingen opplagte fasitsvar på dette, og det er vanskelig for oss å ha noen sterk formening om han bør bo i kjellerstuen eller på gutterommet. Akkurat der har vi ikke så mye grunnlag for å uttale oss.

Hva vi likevel kan gjøre, er å dele noen tanker om situasjonen. I utgangspunktet tenker vi at det å «kaste ham ut» ikke egentlig trenger å være like ille som det høres ut som. Tenk heller på det slik: dere kan hjelpe ham med å finne seg et sted å bo. Så lenge han bor gratis hjemme, kan det være veldig lett for ham å opprettholde den livsstilen han har. Om han derimot skaffer seg en leilighet han må betale for, blir han nødt til å betjene en inntekt. Kanskje føler han også en større grad av ansvar og eierskap for en leilighet som er «hans egen», og sånn sett også tar bedre vare på den. Dette kan være et viktig ledd i prosessen med gradvis å etablere et «voksenliv», med de pliktene og rutinene det gjerne innebærer. Ofte kan dette på sikt bidra til at også rusbruken blir en stadig mindre del av livet. I beste fall.

Hvordan han skal klare å betjene en inntekt, er noe han selv må ta ansvar for å finne ut av. Der kan dere kanskje presse litt på. Om han skal gjenoppta VGS (slik at han etter hvert kan studere og søke studielån), om han skal finne seg en jobb eller om han skal søke hjelp hos NAV, er noe han må finne ut av. Poenget er at så lenge han bor gratis hjemme, er det ingen umiddelbar grunn for ham til å gjøre noen av disse tingene med det første. Om dere derimot krever at dere sammen skal finne en ny bolig til ham, blir han altså nødt til å ta et av disse grepene. Dere kan f.eks. tilby å bli med ham til et møte hos NAV – disse kan være behjelpelige økonomisk, samt med å finne jobb og bolig til ham. Snakk gjerne også med ham om han har noe behov for hjelp og støtte utover rusbruken og bosituasjonen, som f.eks. en psykolog.

Om han vil ruse seg eller slutte med det er det egentlig bare han selv som kan ta ansvar for, det blir dessverre utenfor deres kontroll. Dere kan være en hjelp og støtte for ham dersom han trenger det, og det finnes hjelp han kan få fra profesjonelle, så sant han faktisk ønsker dette. Om han derimot ikke ser noe behov for dette, blir det også veldig vanskelig å hjelpe ham. Motivasjon er med andre ord en helt nødvendig forutsetning for å få til noen endring. Hvilke miljøer han evt. velger å oppsøke er det bare han selv som styrer – han er selv ansvarlig for sine valg (og eventuelle konsekvenser av dem), gode som dårlige. Dette kan selvfølgelig være vanskelig i praksis dersom han er umoden for alderen, men like fullt er dette en realitet så lenge han er over myndighetsalder.

Å være pårørende er en krevende rolle, og det er viktig at også dere har noen støttespillere. Ta gjerne kontakt med Pårørendesenteret i Stavanger for råd og veiledning. Dere er også velkomne til å kontakte oss på telefon og chat om dere vil snakke nærmere om dette, og se gjerne også våre guider til foreldre.