Anonym spørreundersøkelse

Svar på spørsmål om din rusmiddelbruk, og bli med på å forme fremtidens rusmiddelpolitikk!

Anonym undersøkelse

Svar på spørsmål om din rusmiddelbruk, og bli med på å forme fremtidens rusmiddelpolitikk!

Et år siden begynte jeg å røyke hasj. Deiligste følelsen. Utviklet seg til en slags avhengighet. Nesten hver dag, så ofte jeg kunne (t.o.m på skolen). Da jeg ble nesten tatt på fersken, sluttet jeg. Ble for dumt. Jeg var «clean» i over 145 dager. Det gikk greit, men jeg savnet det av og til, og ble trist av å tenke på det.
Starten av nyåret var tøft. Jeg overbeviste meg selv om at jeg fortjente en liten røyk etter å ha holdt med unna så lenge. Jeg var veldig trist, og trengte noe som gjorde meg lykkelig. Det gjorde meg lykkelig, helt til bekymringsmeldingene kom. Venner og lærere. Venner vet jo om røykinga, og lærere hadde hørt rykter. Forståelig, da jeg nå røykte enda mer enn forrige gang. Jeg bestemte meg for å slutte på nytt. Men denne gangen er det annerledes, det er ikke lett. Problemet er at det er så fryktelig vondt denne gangen. Jeg er nedfor hele tiden, det er som noen har sugd livsgleden ut av meg. I tillegg hjelper ikke problemet med skolen heller. Jeg ble innkalt til helsesøster og jeg vil gjerne snakke om det. Problemet er at hvis denne nyheten kommer ut til foreldre/kjøreskole kan det få alvorlige konsekvenser. Min venninne bestemte seg for å gå til psykolog pga samme problem (men også depresjon). Psykologen hennes skal sende henne på urinprøve, hvis ikke hun består kan hun bli fratatt førerkortet. Jeg forstår ikke dette. Kan man ikke få hjelp uten å straffes? Forteller jeg helsesøster om problemet, kan hun bruke avvergingsplikten og varsle foreldrene mine. Da sliter jeg (faren min jobber på rehabiliteringssenter). Jeg er så redd for å snakke med noen om dette, men jeg tror jeg trenger hjelp. Men hva er vitsen med å åpne seg opp når det ikke er noe hjelp å få. Finnes det noen jeg kan snakke med om dette uten at det kan bli så ekstreme konsekvenser.

Kvinne, 18 år fra Trøndelag


RUStelefonen svarer:

Det er veldig forståelig at du stiller spørsmål om dette. Selv om vi kan forstå at det oppleves som en straff, er verken avvergingssplikten eller meldeplikten i forbindelse med førerkort ment som straff. Når det gjelder førerkortet, er reglene først og fremst ment for å verne om trafikksikkerhet.

I enkelte tilfeller er reglene utformet slik at helsepersonell, slik som for eksempel en lege eller psykolog er pliktig til å for eksempel inndra førerkort fordi en pasient ikke fyller helsekravene på grunn av rusbruk. Dette er noe som for den det gjelder kan kjennes svært inngripende, men det er hensynet til andres sikkerhet som i slike tilfeller kommer først.

Dersom du forteller helsesykepleier om dette vil hun ikke kunne informere dine foreldre fordi du er over 18 år. Avvergingsplikten benyttes kun ved alvorlige tilfeller der noen er i fare for å bli utsatt for alvolige straffbare handlinger.

Du skriver at du tror du trenger hjelp, og det kan derfor være nyttig for deg å åpne opp om problemene dine ovenfor noen du stoler på. Dette kan være en forelder, lærer eller fastlege. Både Cannabisen og de andre psykiske utfordringene er det gode muligheter for å få hjelp med.

Trondheim kommune har et hasjavveningsprogram som er et tilbud som retter seg mot de som vil slutte med cannabis. Du kan lese mer om Trondheim kommunes rustjenester på denne siden.

Alternativt kan du benytte  deg av dette skjemaet. Du vil da bli oppringt for en samtale for å finne ut om dette er det rette tilbud for deg. De ringer deg da mellom kl. 12 og 15 fra telefonnummer 916 13 775.

Det finnes også en rekke hjelpetelefoner og chattejenester for deg som er ung og trenger noen å dele tankene dine med, en oversikt over dette tilbudet finner du på denne linken.

 

Velkommen til RUSinfo!

Tirsdag 25. juni holder tjenesten stengt!