Hei,

Jeg er gammel. Over 60 år. Hele livet har jeg «overlevd». Jeg har bokstavelig talt ikke levd, kun orientert meg ved hjelp av intellekt og kjappe replikker. Aldri hatt med følelsene mine og vært tilstede mentalt. Et følsomt sinn kombinert med svært traumatisk barndom ligger til grunn.

Nåvel. Håpet svinner. Om å kunne leve sammen med meg selv. Det å kunne leve og ha følelser og ikke bare komme seg igjennom dagene før de søvnløse nettene med angst venter. (Jeg har visst begynt på livshistorien min, jeg skal komme til spørsmålet)

Jeg har noen Stesolid liggende i skapet, har kjøpt dem utenlands, ikke brukt noen av dem (hater i utgangspunktet piller, min mor tok livet av seg med dem). Men jeg trenger ro. Og i 2009(!) fikk jeg av daværende fastlege noen brett med Sobril. Jeg har prøvd noen av dem nå. De hjelper litt. Men det er ikke rare effekten. Jeg har også et glass med Vival fra samme årstall. De er eventuelt bedre, skal virke lenger. Jeg finner også noen Imovane i haugen, men har ikke prøvd dem (ble tvunget i piller av mor som liten = aversjon)

Ok, spørsmålet, ja. Egentlig ønsker jeg bare trøst og varme. Gamle mannen! Som ikke har noen å være nær. Og aldri har hatt noen og samtidig vært tilstede (fortrengte følelser, bundet opp).

Men altså, den siste tiden av livet mitt må jeg da kunne tillate meg å ha det litt lettere. Gjøre det beste ut av det. (For ordens skyld, jeg har ikke tenkt å ta livet av meg med piller, det er i detaljer planlagt gjort på annen måte om jeg får en fysisk sykdom i tillegg til angst).

Hvor ble det av spørsmålet? Her: Hva vil dere anbefale å begynne med. Sobrilen er bare 15 mg pr stk. Jeg antar det er latterlig lite og den jeg kan fortsette med og satse på først. Vivalen er vel et mer naturlig følge etter at Sob. er spist opp, Viv. er på 5 mg stykket. Stesoliden deretter, de pillene ser litt større ut men er tross det bare merket 5 mg men er vel likevel de som vil gi best effekt?

Dere sitter vel kanskje og flirer nå, garvete svarere på rustelefonen. Spørsmålene mine omhandler piller så svake at en narkoman ikke ville ha giddet å løfte en cm på tiggerkoppen sin for å få tak på lageret mitt.

Men hva tror dere? Realistisk sett, med ærlige øyne: En gammel mann, null utdannelse, ikke familie, null fremtid, redd og følelsesmessig isolert (jeg blir nesten deprimert bare av å se mine egne ord på trykk – ha, ha!)

Jeg går kveldstur i Brugata flere ganger i uken, jeg bor ikke langt unna. Nå skal det visst også åpnes røykerom for heroinister (jeg liker ikke tanken på å sette sprøyter). Det kunne også være noe når mitt lille pilledepot er en saga blott. Det eneste er jo at det er så forferdelig flaut å skulle bli narkoman i min alder. Det er helt sant, jeg føler det sånn (jeg har mye skam i meg). Jeg skulle begynt med stoff da jeg var ung. Da ville jeg kan hende blitt sett. Mulig blitt tatt tak i på en bedre måte. Jeg hadde i det minste handlet, ikke bare gått og eksistert gjennom livet. Det er nesten ufattelig at jeg nærmest står ved veis ende og ikke har levd, ikke kan si jeg har hatt det noe bra, men til nå bare har prestert og sittet med et dypt savn inni meg og en lammende angst. Jeg ser ihvertfall at jeg har en sutrende personlighet!

Dette innlegg ble vel noe konturløst. Kanskje dere svarer likevel. Ikke le av meg, vær så snill.

Mann, 61 år fra Oslo


RUStelefonen svarer:

Takk for ditt spørsmål. Vi ler selvfølgelig ikke av deg, dine tanker og utfordringer er like legitime som noen annens, og vi har forståelse for at du har mange tanker og sorger for at ting ikke ble som du ønsket. Vi kan imidlertid med ganske stor sikkerhet si til deg, at dersom du hadde blitt «narkoman» og avhengig av heroin, så hadde du ikke fått et godt liv.  Svært mange som er heroinavhengige, har det svært vanskelig på mange plan, både helsemessig, økonomisk, de sliter med skam og stigma, ensomhet, og mange har ustabile boforhold.

Vi kan nok ikke hjelpe deg med hvordan du skal bruke medisinene du har, vi er ikke helsepersonell og kjenner ei heller din helsehistorikk, så dette må du ta med en lege. Tablettene du nevner, er ikke noe som vi vil betegne som «svake», men har et avhengighetspotensial som mange sliter med å komme seg ut av.

Vi vet ikke hva slags hjelp du tidligere har mottatt, om du har mottatt hjelp. Derfor er det vanskelig for oss å gi deg noen tips på hvordan du kan få det bedre. Men noen generelle tips er å melde deg frivillig til noe, begynne med en aktivitet, ta initiativ til å prate med en nabo eller lignende. Du kan også ringe Mental Helse på 116123 dersom du føler deg nede og trenger noen å snakke med.