Hei. Jeg har en ungdommelig kjærest på 75 (!) år. Vi har vært sammen i tre år,. Vi bor ikke sammen, men har hatt et tett og forholdsvis fint forhold. I disse tre årene har det så og si daglig vært servert alkohol. Jeg har aldri i mitt liv selv drukket så mye alkohol som i disse tre årene. Mest for å være hyggelig og opprettholde et godt selskap (så dum kan en bli). Jeg fikk påvist brystkreft for 1,5 år siden, men alt gikk bra. Jeg prøvde å si at jeg, også av den grunn, ikke måtte overdrive alkoholinntaket. Dette ble aldri akseptert, men jeg reduserte dog en del selv. Eks så lot jeg vinen som han skjenket stå., men som han selv da drakk opp. Det største problemet er whisky drikkingen hans. På hver eneste utenlandstur vi har vært har han drukket litervis med whisky.. Jeg har familie i utlandet som vi har besøkt og da har han hatt whiskyflaske gjemt i bagasjen for å drikke på rommet. Til tider vet han nesten ikke hvor han har vært. I sommer var vi på biltur hos min og hans familie på nord Vestlandet. Han drakk hver kveld, selv om han skulle kjøre dagen etter. Hjemme hos hans egen familie drakk han ikke, men måtte innom en restaurant i nærheten for å få seg et glass dobbel whisky flere kvelder. På den samme turen skulle vi på et slektsstevne til min familie. Han hadde vært innom polutsalg på hele veien, så whiskyen var på plass. Da vi kom frem til noen venner av min søster, som vi skulle overnatte hos, og som han aldri tidligere hadde møtt, fikk han behov for å hvile seg. Det tok flere timer før jeg gikk opp for å se hvor ham ble av, men da lå han og sov og hadde drukket omtrent en halv fl whisky. Morgenen etter var han fortsatt ikke edru og det viste seg at resten av flasken omtrent var tømt. Han rygget rett i ei grøft. Naboen og vertskapet dro bilen opp og søsteren min kjørte bilen til stevnet/ treffet vi skulle på. Ikke et ord om at han var flau eller noe. Sist hel ga jeg han siste sjanse til å være med meg på en konferanse i utlandet. Betingelsen var at han skulle holde seg borte fra whisky flaska, for det er spriten som endrer hele hans personlighet. Han blir langsom, langsom i alle bevegelser og ser besten ut som han har hatt et drypp e.l.Han var ledsager og hadde således ikke noe fast program å forholde seg til. Han lå på rommet og konsumerte 1/1 l whisky fra lørdag morgen til søndag morgen. I tillegg drakk han alkohol til lunsj og middag. Vel hjemme igjen dro han frivillig hjem. Kjørte bil til tross for inntak av alkohol på hele hjemveien. Jeg ga beskjed om at jeg ønsket tid for meg selv denne uken, men har lovet å ta en prat på lørdag , førstkommende, ja, i morgen. Jeg har fått en del psykosomatiske reaksjoner og må bare komme meg unna dette forholdet. Hvordan kan jeg argumente, prøve å overtale han til å søke hjelp? Dvs jeg skal ikke involveres i dette. Han har to barn som han har et noe perfekt forhold til. Sist de var på besøk dro begge tidlig tilbake til Oslo (14 mil) mest sannsynlig fordi de følte ubehaget ved drikkingen hans. Denne mannen trenger hjelp, men hvordan skal jeg få ham til å innse det? Bør jeg si ifra til familien? Kanskje vet alle unntagen meg at han er alkoholiker? Hans kone ble alkoholiker fortalte han og hun døde av dette! Han har også en bror og en søster som jeg nå kjenner godt. Dette er ille. For i edru tilstand er han en trivelig og god person. Vi bor i en småby. Jeg har vært en forholdsvis offentlig person og dette er bare så inderlig flaut. Dette ble en lang historie. Det er viktig for meg å presisere at jeg hele tiden har gitt uttrykk for min misnøye med alkoholforbruket og at han hver gang lovet å gjøre noe med det….. Takker veldig hvis dere kan gi meg noen råd innen lørdagens «oppgjør». Mvh NN

Kvinne, 73 år fra Vestfold


RUStelefonen svarer:

Det er egentlig ikke noe du kan si som får ham til å innse at han trenger hjelp. Han er høyst sannsynlig klar over sitt problem allerede. Det er noe han har fått høre fra flere hold over tid. Det handler i bunn og grunn mindre om hva du og andre pårørende sier og argumenterer med enn hva dere gjør og hvilke betingelser de setter for samværet.

Du kan sette grenser for deg selv, vedrørende hvilke rammer du ønsker å sette for samværet med ham. En åpenbar faktor her er bruk av whisky (brennevin generelt). Du kan neppe overtale ham til å slutte med dette, men du kan velge om du vil involvere deg så lenge han drikker brennevin. Du kan ta et valg, men bare for deg selv. Hvordan han reagerer på dette, vet du ikke på forhånd. Men hvis du sier til ham at en betingelse for å skulle fortsette forholdet er at han slutter med brennevin, vil det være noe han må ta stilling til. Gi ham litt tid til å tenke på det, men vær også tydelig på at dette ikke er et tema som er oppe til diskusjon.

Det går ikke an å tvinge noen til en dialog (om alkohol) hvis de ikke vil selv. Skal dere få til en god løsning sammen, forutsetter det gjensidig vilje, åpenhet og dialog. For det blir feil hvis du skal bestemme hvordan han skal leve sitt liv. Du er tross alt ikke moren hans, og han er en voksen mann. Hvis han ikke vil snakke og setter seg på bakbeina, kan det være nyttig for deg å tenke på hvordan du vil ha det i ditt eget liv. Hvordan ser ting ut for deg når du velger ut fra deg selv og dine behov? Det er viktig at du tenker gjennom et slikt scenario nøye på forhånd, og kanskje får hjelp til det. Mange har i en slik situasjon god nytte av å snakke med et Veiledningssenter for pårørende.

Dersom han ofte kjører påvirket (eller i redusert tilstand) er dette noe du bør vurdere å informere legen hans om (dersom du vet hvem legen er). Legen kan ta opp dette med ham, og sette betingelser for at han skal få beholde førerkortet. Legen kan også gi ham tilbud om hjelp.