Min samboer drikker for å døyve vonde følelser. Han har i lengre tid vært nermest apatisk, ungått øyekontakt, vil ikke at jeg skal ta på han og drikker hver dag. Er synlig beruset fra rundt kl.15 hver eneste dag. Han jobber turnus og har 4 uker på jobb og 4 uker hjemme. Så han er oftest synlig beruset før jeg kommer fra jobb. Og hvis vi skal bort noen steder og han må holde seg edru begynner han å svette og stressse. (Tenker det må være abstinenser) Dette påvirker meg veldig. Jeg er en person som har veldig behov for å møte blikk, snakke om følelser, vise kjærlighet ved å holde rund han, klemme eller holde hånden. Men han lar meg bare gjøre det noen få sekunder og så vrir han seg unna. En av tingene jeg falt for ved han var at han var akkurat så karakterfast, trygg, sindig og forutsigbar som jeg hadde behov for . Nå vet jeg ikke helt hvem jeg møter i døren når jeg kommer hjem. Som regel en som bare prater tull, kan liksom ikke ha en seriøs samtale med han. Og slettes ikke be om støtte eller fortelle hvis jeg har vanskelige følelser. Jeg kan sitte ved siden av han og savne han. For han tar følelsesmessig avstand fra meg og forandrer seg når han drikker. Aldri slem eller sint. Bare ikke den personen jeg valgte å dele livet mitt med.
Jeg har slitt psykisk i det siste på grunn av hans drikking. Føler det meste er blitt litt håpløst. Jeg er sliten, lei meg og gråter mye. Trøstespiser ,er sykemeldt i påvente av legehjelp,og isolerer meg fra familie. Hans problemer har rett og slett knekt meg. Han har selv selv sagt at han skjønner han har et problem og blir nødt til å slutte å drikke og har søkt legehjelp. Han er bortreist på jobb akkurat nå så jeg får ikke muligheten til å snakke om ting med han fortløpende, jeg får heller ikke sett noen «bevis» for at han klarer å slutte. Sitter bare her og venter med alle de vonde følelsene. Jeg har ikke lyst til å gi han skyldfølelser og dårlig samvittighet. Men samtidig er det forferdelig for meg å sitte her og ikke dele mine følelser med han .Jeg kan jo skrive sms/epost . Jeg har behov for å fortelle han hva dettehar gjordt / gjør med meg. Få han til å forstå. Burde jeg gjøre det, eller gjør det bare vondt verre? Og hvordan burde jeg legge det frem? Jeg vil jo helst bare støtte han i prosessen nå som han har søkt hjelp og innser at han har et problem. Jeg ønsker jo ikke å gjøre det verre ved å gi han skyldfølelse og dårlig samvittighet. Men samtidig så gjør det vondt å ikke kunne dele de vanskelige følelsene med han.

Kvinne, 40 år fra Troms


RUStelefonen svarer:

Dette er ingen enkel situasjon, hverken for deg eller din samboer. Det er vanskelig å ikke kunne dele sine innerste tanker med den man er glad i og bryr seg om. Men av og til vil man oppleve det du gjør nå, at tidspunktet for å dele alle følelser passer dårlig med tanke på hvilken prosess din samboer står i. Det finnes jo ikke noe fasitsvar på hva man gjør i en slik situasjon, hver enkelt må ta det valget som kjennes riktig. Man må kort og godt kanskje «kjenne på magefølelsen». Hvis du velger å fokusere på å støtte samboeren din med tanke på at han skal få hjelp, kan det være at du kan dele følelsene du har hatt i denne tiden på et senere tidspunkt.

For en utdypende samtale om dette er du velkommen til å ta kontakt med oss på telefon 91508588 ( alle hverdager 11-18).