Bekymret for en kamerat

Hei,

Jeg og en venn er bekymret av en kamerat av oss. Han har tidligere blitt innlagt på sykehus for mentale problemer et par ganger, og så har vi merket alkoholproblemer hos han da han ble 17 år. Når vi er med på fester med han passer vi selvfølgelig på han, men han drikker også mye utenom både på hverdager og i helger. I det siste etter han ble 18 år har han prøvd flere sterkere og ulovlige rusmidler. På de milde rusmidlene har vi ikke akkurat stoppet han, selv om vi har frarådet han. Men nå viser det seg at han går for sterkere saker. Vi vet at han skaffer en del selv via dark web, og han har null økonomisk sans. Vi vet at foreldrene hans er fortvilet, og å si det til de eller han selv tror vi ikke vil hjelpe. Moren vet at han har alkoholproblemer, men det andre er jeg ikke sikker på at hun vet. Hva skal vi gjøre? Han vet hva vi mener om det, men det er ikke så lett å overtale han.

Mann, 18 år fra Hordaland

RUStelefonen svarer:

Dette høres ut som en krevende situasjon. Som dere har erfart, er det vanskelig å overbevise noen om å endre seg, dersom de selv ikke ønsker endring. Han er tross alt selv ansvarlig for sine valg, uansett om de er gode eller dårlige.

Dersom han ikke vil endre seg, er det dessverre ikke så mye dere (eller noen andre) får gjort. Du skriver at dere snakker med ham, og passer på ham, og det er bra. Det beste dere kan gjøre er å være støttende, samt prøve å kartlegge hvor han faktisk står selv, med tanke på veien videre. Heller enn å prøve å overtale ham den ene eller den andre veien, kan det være nyttig å stille åpne spørsmål, hvor han selv kan fortelle om sine tanker rundt dette. Om dere kan få et ærlig svar, vet dere kanskje også bedre hvordan dere skal forholde dere til situasjonen. Spør gjerne litt om hva som ligger bak, og om han selv opplever sin situasjon som problematisk.

Minn han gjerne på at det finnes hjelp å få – både for rusproblemer og psykiske problemer – dersom han på et eller annet nivå føler at han har behov for slik hjelp. I så fall er ofte det første steget en time hos fastlegen, hvor han selv må uttrykke et ønske om å bli henvist til et hjelpetilbud. Og, dere må gjerne også tilby å finne på ting sammen med ham som ikke innebærer å ruse seg, slik at han (forhåpentligvis) også får gode opplevelser uten å måtte være ruset.

Det er for øvrig også mulig for pårørende å sende bekymringsmelding til NAV i hans hjemkommune, som i prinsippet kan få lagt ham inn under tvang – dersom de vurderer situasjonen som alvorlig nok, og han fyller de nødvendige kriteriene. Dette skal riktignok litt til, og er først og fremst egnet for å avverge en akutt krisesituasjon, i større grad enn å gi bunn for permanent endring fra hans side. Men vit i hvert fall at muligheten finnes, dersom dette skulle gå til ekstreme lengder.

Dere er velkomne til å kontakte oss på telefon eller chat dersom dere vil snakke nærmere om dette.