Hei. Jeg har en eldre bror som har hatt et tøft liv. Da han var 12 år ble han paralysert fra livet og ned, og to år etter klarte han og gå igjen, men ikke uten problemer. Vi mistet mammaen vår da jeg var 13 og han var 19 år. Og vi har en far som gjennom vår barndom har vært meget krevende og hard, noe som har satt sine spor i oss. Da han fikk erstatningen sin etter skaden begynte han å feste voldsomt mye, og har innen 7-10 år klart å rote denne summen vekk, samt gått personlig konkurs. I tiden hvor han festet mye ble han introdusert for sterkere rus enn alkohol, og har siden ungdomsårene rotet seg oppi mye. Sakte, men sikkert mistet han også vennene sine. I tillegg til dette har han en datter på 8 år som han ikke har kontakt med lenger grunnet rusproblematikk. Alt dette har vært ganske skjult for familien frem til for 4-5 år siden. Vi har prøvd mye, men han har aldri ønsket hjelp. Frem til nå. Han forteller selv at han ønsker å komme seg ut av det før det er for sent, han sier han ikke ser på seg selv som «hard narkoman», men ønsker heller ikke ende opp der, derfor har han tatt grep. Som familie og lillesøster, vil jeg bare det beste for broren min. Selv er jeg nyutdannet sykepleier, og har litt erfaring innen feltet, men ikke mye. Vi har pratet litt sammen, men han har en tendens til å tulle ting vekk, og ikke snakke ordentlig om det, samtidig som han også forteller at han valgte å ruse seg på kokain for å ikke føle seg isolert og alene. Han fortalte nylig at han hadde gitt opp, og følte rusen var utveien, helt til han skjønte at det faktisk ikke var det. Han valgte å reise til faren min og meg som enda bor i Finnmark (vi er fra Telemark, og jeg flytter snart tilbake), for å komme seg bort fra miljøet. Men, i dag har han visst hatt en krangel med pappa, og har derfor valgt å løpe til byen for å drikke seg sørpe full (klarer så vidt å gå full), jeg fikk hentet han og brakt han til meg, hvor jeg hadde venninner på besøk, som også var svært ukomfertabelt. Erfaringen min med rusavhengige er at alkohol ikke er å anbefale for de som skal slutte, og jeg har prøvd å fortelle han dette, men han ser ikke på det som et problem. Jeg vet ærlig ikke hva jeg skal gjøre, jeg vil hjelpe, men vet at det ikke hjelper han ved å gi og gi. Han sier selv han ønsker å få hjelp til å bli bedre, så vi har sammen ordnet slik at han har kommet i kontakt med rus- og psykiatrien i en kommune i Telemark. Men dette vil ta litt tid å få i gang. Er det noe jeg foreløpig kan bidra med, mens vi venter? Er det noe jeg kan si eller gjøre for at han ikke skal ønske å drikke sorgene sine bort? Han er en herlig kar, med mange gode kvaliteter, og jeg vil bare at han skal ha det bra.

Kvinne, 25 år fra Telemark


RUStelefonen svarer:

Vi har forståelse for at dette er en vanskelig situasjon, og at det føles vanskelig å vente på og komme i gang.

Du spør om det er noe du kan si eller gjøre for at han ikke skal drikke sorgene sine bort, og svaret på det er nok nei. Ihvertfall ikke noe helt konkret. Du kan helt klart støtte ham i avgjørelsen om å søke hjelp, men utover det er det greit å huske på at du ikke kan behandle ham, eller fikse dette for ham. Når alt kommer til alt er det han som tar sine egne valg.

Det viktigste du kan gjøre er egentlig noe du allerede har gjort, nemlig snakke med broren din om din bekymring. Du skriver at han gjerne tuller bort dette temaet, men ved å ta det opp har du uansett etablert at dette er noe han kan snakke med deg om hvis han ønsker det.

I tillegg har du hjulpet ham med å komme i kontakt med rus-og psykiatrien. Det er også mulig for ham å dra til legen i Finnmark og få en henvisning til rusbehandling, hvis han ikke allerede har fått det. Han trenger altså ikke å vente med det til han kommer til Telemark.

Husk at det også finnes tilbud til deg som pårørende. Har du behov for å snakke med noen kan du for eksmpel ta kontakt med Veiledningssenteret for pårørende.