Medisinavhengighet hos sønn

Jeg har en sønn på 33 år som sliter med psykiske problemer som angst/ depresjon. Har slitt med dette siden ungdomstiden som var preget av utprøving og bruk av rusmidler.
Han har de siste 2 åra brukt sobril , noe han nå er blitt avhengig av. Han har fått tilbud om hjelp til å slutte på disse, men takket nei. Dette pga angst som styrer livet hans.
Han ønsker å slutte, men dette blir svært vanskelig. Har dere råd og hjelp, slik at han kan bli trygg på at der er god hjelp å få for dette.

Kvinne, 54 år fra Rogaland

RUStelefonen svarer:

Dersom han ønsker å slutte, er det viktig å snakke med helsepersonell som kan hjelpe dere med å lage en plan for dette. Både nedtrapping og seponering må gjøres i samråd med fagfolk. Det kan godt være fastlege, dersom h*n har kompetanse på området. Fastlege kan ev. konferere med spesialisthelsetjenesten om å lage an plan. Jo lengre nedtrappingen er, jo mindre ubehag vil sønnen deres få. Det kan i noen tilfeller være lurt å vurdere en innleggelse mot slutten av en nedtrapping.

Det er også viktig å ha en type oppfølging etter seponering/avslutting. Det må ikke være gjennom helsevesenet, men feks. gjennom Angstringen eller andre liknende tiltak. En kombinasjon av oppfølging i helsevesenet (DPS/poliklinikk) og mer «ideelle» tiltak, kan fungere.

Det er viktig å legge frem disse ideer for ham og motivere ham til å se mulighetene. Prøv å sette ham i kontakt med Angstringen (han kan jo lese om det på nettet) og ta opp mulighetene for nedtrapping med jevne mellomrom. Han er ambivalent, både vil og ikke vil slutte, og dette er normalt. De fleste har det slik. Det er viktig at han selv også anerkjenner at det er normalt, og at han etterhvert kan få hjelp når han ev. bestemmer seg for det.