Hei!

Jeg er en jente på 24 år og er veldig bekymret for drikkevanene til ei i kollektivet. Grunnen til at jeg sender dere mail er fordi jeg ønsker noen råd om hvordan vi skal forholde oss til henne og hvordan vi skal hjelpe henne. Jeg bor med vedkommende og en felles god venninde av oss begge. Jeg vet at hun lenge har hatt et alkoholproblem, men etter en voldtekt i fjor føler vi og de vennene rundt henne at problemet har blitt verre. Drikkingen går utover jobb, venner og det har blitt vanskelig å bo sammen. Vi er redde for at problemet vil bli verre fremover.

Vi har lenge tenkt på å konfrontere henne med dette, men er redde for hennes reaksjon vil være total avvisning.

Tusen takk for at dere leser denne mailen og forhåpentligvis hjelper oss med hvordan vi kan håndtere dette på best mulig måte.

Vennlig hilsen
[Redigert for å ivareta anonymitet, red.] Kvinne, 24 år fra Oslo


RUStelefonen svarer:

Dette høres ut som en krevende situasjon, og det er bra at du skriver til oss.

Her tenker vi at dere absolutt bør konfrontere henne, og ta opp deres bekymring på en rolig måte. Det er en fordel hvis én av dere snakker med henne om gangen, slik at det hele føles minst mulig overveldende for henne. På den måten blir sannsynligvis samtalen også bedre. Den som snakker med henne kan f.eks. finne et egnet øyeblikk, og åpne med noe sånt som «jeg trenger å snakke med deg om noe som er litt vanskelig for meg, men jeg håper likevel at det er greit for deg. Jeg er litt bekymret for drikkingen din, og føler at jeg må snakke med deg om dette, siden du er venninnen min». På den måten legger man en god tone til grunn, noe som er mye bedre enn å virke veldig konfronterende, aggressiv eller lignende.

Det er viktig å være innstilt på at en bekymringssamtale ikke skal ha som formål å overbevise eller overtale henne til å måtte ta grep. Det kan ofte være en urealistisk målsetting å forvente. Derimot er det langt mer realistisk at den som snakker med henne skal kunne uttrykke sin bekymring på en klar og tydelig måte, og forsøke å spørre venninnen deres ut om hva hun selv tenker om sitt forbruk, og hva hun evt. ser for seg at hun trenger å gjøre med det i fremtiden. Kort sagt handler dette om å forsøke å snakke med henne, og ikke bare til henne. Unngå for øvrig også å si ting som kan oppfattes som anklager eller antagelser; det er bedre å holde seg til de konkrete tingene man vet og har observert. En bekymringssamtale skal først og fremst kartlegge hvor hun står selv, og hvorvidt hun selv ser behovet for endring eller ikke. Dette er simpelthen fordi at en endring kun kan finne sted dersom hun selv oppriktig er villig til det. Dersom det viser seg at hun er villig til og ønsker å gjøre en endring, er det viktig å snakke konkret om hvordan det skal gå til. Hva føler hun selv at må til? Klarer hun dette på egenhånd, eller trenger hun ett (eller flere) hjelpetilbud? Dette er viktige spørsmål å få klare svar på. Spør gjerne hvordan det går med henne på andre området i livet også, slik at det hele ikke kun handler om drikkingen heller. Husk at rusbruk, atferd og psykisk helsetilstand tross alt er ganske sammensatte fenomener. Det er også greit å gi uttrykk for at hun kan komme til dere ved behov for støtte, eller dersom hun ønsker å snakke mer ved en annen anledning.

Kanskje vil hun være villig til å snakke og åpne seg om dette, eller kanskje blir man møtt med total avvisning. Vil hun ikke snakke, så er det lite eller ingenting dere får gjort med det. Det er vanskelig å forutsi på forhånd hvordan hun vil reagere, men det er uansett greit å prøve å få til en samtale. Hvis hun ikke vil snakke, og/eller hvis hun ikke er villig til å gjøre noen endringer, er det et valg hun selv tar. Dette er selvsagt vanskelig å være vitne til, men husk at hun selv er ansvarlig for sine valg, og at hun selv også er ansvarlig for eventuelle konsekvenser av sine valg. Det beste ville selvsagt være dersom hun var villig til å gjøre en endring, men om det ikke skjer, må dere andre i kollektivet også vurdere hvor grensen går for deres egen del, når det gjelder hvorvidt det er akseptabelt at hun bor sammen med dere når hun oppfører seg slik hun gjør, ut ifra hvordan dette påvirker deres egen hverdag i negativ grad. Dette er et vanskelig dilemma, uten klare fasitsvar.

Vi håper at du eller venninnen din klarer å få til en god samtale med henne, og hvis du har noen nye spørsmål etter hvert, er du selvsagt velkommen til å ta kontakt på nytt.