Hei! Jeg har en 18 år gammel bestevenn som i noen år har røyket cannabis. Først begynte det kanskje som noen ganger i måneden, så 1 gang i uka, og nå nesten hver dag, opp til flere ganger om dagen. Selv har jeg prøvd cannabis 5-6 ganger , men jeg hatet det. Fyfader som jeg hatet rusen! Min venn, la oss kalle han «Kristian». Kristian har vært min beste venn i 3-4 år. Vi henger sammen 2-3 ganger i uken. Siden jeg hater rusen man får av hasj, og bare forbinder hasj med paranoia og angst (som jeg har fått langvarige tendenser av etter jeg prøvde hasj), så har jeg bedt han ikke røyke hasj i nærheten av meg siden jeg er redd for å få angstanfall som jeg har fått noen ganger. Dette har han som regel respektert meg på. Men ikke alltid. Kristian har også en EKSTREM dårlig hukkomelse. Han er veldig redd for å innrømme ting, og han hater og snakke om problemene sine, med mindre han tar de opp selv. Det han hater mest og prate om, er selvfølgelig rusproblemet sitt, som nå har blitt til et reelt problem, som både jeg og andre rundt han har forstått nå. Men, det som forundrer meg litt, er også at han sendte meg en snap her om dagen da han tok bilde av de knall røde øynene sine og skrev «Okei, kanskje jeg har et lite problem.» da ble jeg sinnssykt deprimert, men samtidig glad. Han kan til tider også være veldig passivaggressiv, og ha en veldig emesjonell ber og dal bane. Plutselig på dagen er han kjempehappy, og vi ler sammen, men plutselig så er han helt ute. Nesten som om han var i en helt annen verden. Jeg har også sett tendenser til tics. (Alt jeg prater om nå for Kristian sin del er da når han er i edru tilstand). Jeg er for at mennesker skal få lov til å gjøre hva dem vil med kroppene sine, men i det siste så har den meningen forduftet litt. Ettersom at jeg ser hva et stoff som i utgangspunktet ikke er så skadelig, kan være så skadelig på en person, og andre rundt, skremmer meg og gjør meg ekstremt trist. Kristian har absolutt ikke hatt det enkleste livet. Han har ikke det. Men, jeg bare forstår ikke hvorfor noen velger og ty til et rusmiddel som bare funker der og da, isteden for å gå til enten bestevennen, læreren, eller moren, der ord man sier kan varer for evig og alltid? Jeg klarer ikke og se det. Jeg er redd for bestevennen min. Jeg er redd for at den personen jeg møtte for 4 år siden kommer til og bli mer rus en menneske. Han synes det nesten er kult og være avhengig. Han er så jævlig likegyldig, og det skremmer vettet av meg. Hver gang jeg får et bilde av de KNALLrød øynene hans, så… Ahh. Nei jeg vet ikke. Jeg er både oppgitt, trist, og helt sinnssykt motivert for å hjelpe bestevennen min, hvis han vil ha den. Jeg vil ikke miste bestevennen min i rus, for så deretter møte han på Gata 10 år senere med en kopp stående foran han. Jeg gidder det bare ikke.
Hilsen en jævlig frustrert 17 år gammel gutt.
Mann, 17 år fra Aust-Agder
RUStelefonen svarer:
Dette høres ut som en krevende og frustrerende situasjon for deg å være i. Du beskriver en følelse av avmakt, som mange pårørende nok vil kjenne seg igjen i, og som kan være tung å leve med. Prøv å ikke føle deg ansvarlig på hans vegne – husk at det er vennen din selv som er ansvarlig for de valgene han tar (evt. ikke tar). Prøv også å ikke bruke mer tid og energi på å tenke på og bekymre deg for ham enn hva som er rimelig – det vil kun gå ut over deg selv.
Dette er du jo også inne på; det går an å gi hjelp og støtte, men kun dersom han faktisk vil ha hjelp og støtte. Som venn kan du være en slik støtte for ham, men dersom han har et avhengighetsproblem, bør han nok også motta hjelp fra fagpersoner. For eksempel finnes det hasjavvenningsprogrammer i en rekke kommuner, noe du evt. kan tipse ham om. Dette er som regel gratis og anonymt. Og, dersom han i tillegg har en vanskelig bakgrunn, og/eller øvrige psykiske utfordringer, er det nærliggende å tenke at en psykolog hadde vært nyttig for ham.
Du må gjerne forsøke å snakke mer med ham om denne situasjonen, når han er edru. Fortell ham om din bekymring på en rolig måte, og husk å snakke med ham og ikke til ham. Det kan f.eks. innebære at du spør ham ut om hva han selv tenker om sitt forbruk, hvorvidt han faktisk mener at han har et problem, hva han tenker at han i så fall kan gjøre med det, hva han tenker at du evt. kan og ikke kan bidra med, og lignende. Fortell ham at du gjerne ønsker at han er mest mulig åpen og ærlig, fremfor å fortelle deg det han tror at du vil høre. Han er riktignok ikke veldig åpen for å snakke om sin rusbruk – noe du nok ikke får gjort så mye med – men dersom anledningen byr seg, er dette noen greie retningslinjer å ta med seg i en samtale. Du kan også godt være tydelig på at det er vanskelig for deg å forholde deg til de blandede signalene han sender, og at du kanskje må ha en viss avstand fra ham dersom han ikke respekterer dine grenser og behov (dersom du opplever det på den måten).
Hvorfor han tyr til rusmiddelbruk fremfor å gå til venner, lærer, familie eller lignende, er det nok kun ham selv som kan svare på. Kanskje opplever han at rusbruk er den enkleste løsningen for ham, eller det beste av flere onder. Sannsynligvis oppleves situasjonen som ganske sammensatt også for ham selv, og det er naturlig å være ambivalent fra en dag til en annen. Hva som vil skje med ham videre – hvorvidt bruken reduseres eller trappes opp – er vanskelig å forutsi. Dette vil altså være opp til ham selv. For noen vil rusbruken opphøre mer eller mindre av seg selv etter hvert som man vokser opp, og kanskje kommer inn i rutiner som stiller krav i hverdagen, som f.eks. utdanning, jobb eller lignende. I andre tilfeller vil rusbruken kunne øke i mengde og omfang, men da vil det fremdeles altså være slik at veien ut består i å ville ta grep, og fortrinnsvis be om hjelp – noe som forutsetter en oppriktig vilje og motivasjon til dette.
Vi håper at dette ga deg litt mer å gå på. Dersom du ønsker å diskutere situasjonen nærmere, er du velkommen til å kontakte oss på telefon eller chat i åpningstidene.
Jeg er under 18 år
Presse/andre henvendelser