Hei
Jeg har en kamerat som har ruset seg i mange år. Jeg har nå fått han med på at det er ingen vei utenom avrusing å han har snakket med foreldrene sine og legen sin om dette men er usikker.
Jeg ønsker å være der for han. Men folk er jo litt bekymret for meg oppi dette også at jeg skal bli spist opp. At han er en tapt sak. Jeg er helt alene med to barn og sliter tidvis med depresjoner. Jeg vet skjønner jo selv også at jeg ikke kan la meg spiseopp. Men jeg har trua på han.
Å han hører faktisk på meg. Å åpner seg for meg. Å han tåler at jeg tar han på livsløgnene hans. Å jeg stiller vanskelige spørsmål. Å noe av det som sikkert er viktigste for han. Jeg lytter og lytter. Er han rusa så hører jeg på de samme 5 minuttene med informasjon igjen og igjen til han er ferdig. Han har sagt andre orker ikke å blir irritert. Jeg har sagt jeg skjønner det, men velge å heller tenke på at nå er det fullstening kaos i hjernen hans å han trenger å bare snakke med noen.
Å jeg kan ikke bare gi han opp fordi andre sier det er nytteløst.
Fordi jeg vet jo at han har et ønske om å være rusfri å ha normalt samvær med sønnen sin.
Han og foreldrene snakker dårlig sammen. Å foreldrene sliter med sine ting.
Hvordan kan jeg hjelpe han videre uten å bli spist opp? Fordi jeg merker jo at det blir mye og jeg blir sliten av det. Er ikke mer enn et par mnd siden han begynte åpne seg for meg. Vi har kjent hverandre i 10år + jeg har vist at han ruser seg, men aldri omfanget. Han vet jo at jeg nesten ikke drikker alkohol en gang så har holdt det skjult. Jeg trodde han var så å si nykter etter sønnen ble født.
Kvinne, 35 år fra Akershus
RUStelefonen svarer:
Vi forstår godt at du vil være en støtte for ham, og at du ønsker at han skal komme seg ut av disse problemene. Og svaret på ditt spørsmål er egentlig ganske enkelt. Du kan behandle ham som en helt vanlig person. Du kan foreslå aktiviteter som utelukker rusbruk, være en støtte for ham i tilfelle han uttrykker behov for det. Men det er viktig å sette grenser for hvor mye du skal gripe inn i hans tilværelse, i hvor stor grad du skal være den som «redder ham» eller sørger for at han endrer livsstil. Da blir det fort en type relasjon som ikke er et forhold mellom to gode venner, men mellom en «behandler» og en «pasient». Dette er ikke noen god situasjon for noen av dere.
Det er også viktig at du ikke lar deg manipulere inn i en relasjon hvor han stadig lover det ene og det andre, men bruker deg som en slags dumpeplass for hans kaos. På et eller annet tidspunkt bør du si at nok snakk er nok, han har mulighet for å ta imot behandling og dersom han bare utsetter det, er det gjerne et tegn på at han ikke egentlig er klar for endring. Da kan du fortsatt ha en relasjon med ham, men i såfall bør du da godta ham som han er. Hvis du ender i en situasjon der du skal føle et ansvar hele tiden, og høre på ting om igjen og om igjen som du aldri ville gjort med andre folk du kjenner, da tyder det på at du bør sette en grense – for din egen del.
Det viktigste er at han selv ser livsløgnene sine. Du kan være en venn, venner forteller om hverandres livsløgner og sannheter. Behandlerne skal sitte og ensidig ta i mot, avdekke, vurdere, skape innsikter, veilede. Terapeutiske relajoner er ikke vennskap. Hvis du vil være venn, vær en venn. Vennskap er likeverdig. Venner er gjensidig støttende – hvis du er deppa skal det være en hjelp, ikke en byrde, å ha kontakt med ham. Du kan ikke være begge deler, venn og terapeut. Da blir du fort «spist opp».
Det kan godt hende alt går bra med ham, og at han kommer seg vekk fra rusen. I så fall er det fint og dere kan ha en helt normal relasjon. Men det er veldig mange som bruker mange år og har mange tilbakefall før de klarer det. Noen klarer aldri å endre seg. Det er viktig å være realistisk og klar over at han selv styrer skuta, det er hans liv og hans ansvar.
Hvis du ønsker hjelp til å takle denne situasjonen kan du ta kontakt med Veiledningssenteret for pårørende.Veiledningssenter er et gratis og faglig lavterskeltilbud for pårørende til rusavhengige.