Stefar som drikker mye og blir ofte sint.

Hei. Moren og stefaren min flyttet sammen for cirka to år siden. Jeg fikk egentlig aldri noe godt inntrykk av stefaren min og det var merkelig at hun ble så forelsket i den fyren. For et år siden når jeg var i førstegangstjenesten og var hjemme i helger så var alkohol som regel involvert. Egentlig for begge. Stefaren min begynte som regel i 11-12 tiden på dagen og drakk stort sett gjennom hele dagen og langt på kveld. Moren min ble med på kveldene. Ofte dagen derpå og sent på kvelden ble stefaren min sint for små ting. Det kunne være de minste ting, som at vi ikke respekterte han og at vi bare gjorde som vi selv ville. Det kunne være at vi hadde med venner hjem eller at vi reiste ut om kvelden og ikke sa nøyaktig klokkeslett når vi kom hjem. Når han blir sint er det mye skriking og høy musikk, spesielt mot min mor. Det er umulig å snakke med han når dette skjer og moren min blir selvfølgelig redd. Dagen etterpå fortsetter han som regel å være sint. Det kommer aldri en unnskyldning og han vil aldri snakke om det. Jeg har ofte måtte holde meg våken til langt på kveld fordi jeg redd for hva min stefar kan gjøre. Det har stor sett vært sånn hver helg i to år. Vi har hatt episoder hvor jeg har lyst til å gå til angrep på han fordi jeg blir sint av oppførsel han har. Barna hans har levd gjennom dette i hele oppveksten og alkoholen har vært en stor del av livet hans. Vi har prøvd å snakke med han og forklare at dette er et problem, men han ser ikke ut til å gjøre noe med det. Han kan også drikke seg drita full på juleaften med hele familien samlet. Jeg liker å bo her, men i helger skulle jeg ønske at hun ikke traff han. Jeg føler ofte at jeg kan bli veldig sliten og har lite overskudd i ukedagene. Jeg har sluttet å snakke med han og vil helst bare flytte herfra så fort som mulig. Har dere noe råd til hva jeg kan si? Hvordan jeg kan få min mor til å skjønne at dette ikke er bra. Jeg vil det beste for alle.

Mann, 20 år fra Hedmark

RUStelefonen svarer:

Slik du beskriver denne situasjonen, virker det som at det byr på en del utfordringer å bo sammen med stefaren din. Dersom dere har snakket med ham om dette problemet, og han ikke gir uttrykk for å ville endre sin atferd, kan situasjonen nok virke ganske fastlåst – noe den på sett og vis også er. Ingen andre enn ham selv kan bestemme hvor mye eller lite han skal drikke, men dere som pårørende kan bestemme hva dere vil og ikke vil finne dere i, og hva dere kan og ikke kan tilgi. Sånn sett har vi god forståelse for at denne situasjonen går på bekostning av din velvære, og vi støtter ditt ønske om å flytte hjemmefra. Dersom han faktisk hadde anerkjent at dette var et stort problem for dere som står rundt, og selv sagt at han trenger hjelp, hadde saken vært en helt annen. Men det er den altså ikke, og da gjelder det å forholde seg til realitetene.

Hvis du likevel ønsker å snakke med ham om dette problemet igjen, kan det være greit å lese vår guide til bekymringssamtaler – og huske på at du må snakke ut ifra ditt perspektiv som pårørende, noe som betyr at du må vektlegge hvordan dette oppleves som problematisk for dere som står rundt, fremfor at det kun er han som har et problem. Han kan nekte så mye han bare orker for at han selv har et problem, men ingen kan nekte for at dette oppleves som vanskelig for dere som står rundt. Men husk at du altså ikke kan forvente mirakler; dersom denne typen alkoholbruk har fulgt ham hele livet, sitter det nok langt inne for ham å endre på sitt drikkemønster.

I likhet med deg selv, stiller vi oss spørrende til hvorfor moren din fremdeles er i et forhold med denne mannen. Dette skal vi ikke spekulere i. Det er nok litt ambisiøst å tenke at du skal overtale moren din til å gå fra stefaren din – selv om hun nok ville hatt godt av dette. Det er mer realistisk å ha en nøktern og rolig samtale med henne, der du tar sikte på å avklare hvorfor hun gjør som hun gjør, og hva hun selv tenker om situasjonen. Du vil kanskje oppleve større utbytte av å stille spørsmål som hun kan svare på, enn at du forteller henne hva hun skal gjøre. Kanskje føler hun at denne situasjonen er vanskelig, at hun føler seg rådvill, og at hun trenger å snakke med noen «utenfra». I så fall kan du tipse henne om å ta kontakt med NKS veiledningssenter for pårørende, eller at du, mor og eventuelle søsken sammen besøker et Familievernkontor for å snakke om situasjonen med en profesjonell veileder. Hun kan også ta kontakt med et krisesenter for råd – husk at aggressiv verbal atferd også er en form for mishandling. Du kan jo også vise henne dette spørsmålet du har sendt inn, der du har satt ord på dine tanker på en veldig klar og tydelig måte – og du oppfordre henne til å kontakte oss for en utdypende, anonym samtale.