Muligheter for hjelp ved hasjmissbruk.

Hei.

Jeg har et stort hasjproblem. For å gjøre det kort og enkelt har jeg holdt på siden jeg var 16 (17 da jeg begynte daglig) og har nesten ikke hatt pauser siden. Jeg har tidligere vært innlagt på institusjoner og en avrusning men jeg tok ikke imot hjelpen jeg kunne der og da, da jeg ikke før nylig har sett en interresse ved å få en permanent ende på avhengigheten min. Jeg prøvde i starten av 2016 men jeg sleit så mye med å få hjelp at jeg gav opp. Siden har jeg mistet 2 jobber og endt opp hjemme hos foreldre ijen. Hjemme er det mye krangling mellom folk i huset som jeg tar sterkt innpå meg noe som ikke gjør det noe lettere å slutte. Jeg må si jeg føler jeg blir gal. Moren min lider av biporal lidelse og en del andre ting, og spesielt dette går svært utover meg da jeg ikke takler det godt.

Jeg har aldri brydd meg om hvorfor jeg har det slik jeg har det. Over tid nå har jeg hatt mye spørsmål rundt dette. Jeg har lest litt angående schizofreni og avoidant personal disorder og føler meg ekstremt likt symptomert i begge disse. Jeg ser meg selv igjen i det jeg leser om det. Men jeg klarer ikke gjøre noe med det.

Jeg har ikke noe særlig motivasjon, opp og ned får jeg lyst til å søke meg tilbake i jobb men jeg klarer ikke ta telefonen da arbeidsgiver eventuelt ringer meg inn til intervju eller hva det skal være. Jeg kan fort sitte å stirre i veggen som jeg kaller det, eller tomtitte på ingenting på tv’n. Jeg sliter ekstremt med interresser og de kommer egentlig bare når jeg røyker. Røyker jeg ikke har jeg ingen interresse for noe og sitter egentlig og planlegger hvordan få tak på mer. Hver eneste lille ting går innpå meg, jeg føler meg stressa, bekymra og engstfull, samtidig som jeg ikke får i meg mat da jeg ikke røyker. Jeg blir dårlig i magen og tanken på mat er ikke å finne. Jeg får rett og slett ikke lyst til noenting, og det er et press bare å gå ut med hunden et kvarters tid. Jeg har helt isolert meg og jeg klarer ikke komme meg ut av rommet og sosialisere med noen her hjemme. Jeg går rundt meg selv daglig, deprimert, engstfull og redd føler jeg. Jeg er redd for å spørre om ting, få hjelp og er føler meg aldri komfortabel med mindre noen ganger når jeg røyker.

Nå i flere mnd’er har jeg tenkt hva kan hjelpe meg. Jeg har prøvd å presse meg selv, men det går veldig fort til en ende da jeg ikke orker mer. Jeg ønsker meg innlagt og få hjelp, men de 1-3 ukene som jeg tidligere har vært innlagt har ikke hjulpet meg særlig. Det endte meg et ekstremt sug i det jeg skulle forlate oppholdene og da jeg kom hjem var det rett på igjen. Jeg vet jeg sliter ekstremt med å bo hjemme i tillegg, men da jeg bodde for meg selv (med kompiser) hadde jeg også et problem men langt ifra så stort som det er nå. Jeg har prøvd å få hjelp fra Nav men Nav føler jeg bare har ødelagt for meg og sendt meg rett på dør hjem hos foreldre da de prøvde presse meg i jobb som sykmeldt, dum som jeg var tok jeg imot en praksis plass og endte med å miste jobben og samtidig inntekta fra tidligere jobb.

Hver dag er en slåsskamp for å få tida til å gå. Det gjør det lettere og røyke, men samtidig som til tider jeg røyker så får jeg fortsatt ingen interresse annet enn at tiden går raskere og jeg får sove. Tankene mine går i ett og klarer ikke slappe av. Jeg tenker mye på hvorfor jeg eksisterer og syns det er en plage til tider. Samtidig som jeg ikke kommer til å «ta livet av meg selv» er dette ekstremt deprimerende, sårende og vanskelig daglig. Jeg er for glad i familien min men jeg har ikke sjans i havet til å klare å vise dem det. Alle er bekymra for meg, og det sårer meg da jeg ikke klarer å gjøre noe med problemet. Det går egentlig bare utover andre.

Jeg ønsker meg hobbyer og noe glede i livet. Jeg ser ingenting komme framtidig og tenker bare på hasj, jo mere jo nærmere tom jeg er. De dagene jeg går tom så er jeg så desperat at jeg gjelder meg opp uten stress så lenge jeg finner noe å røyke på. Økonomien er en stor bekymring men jeg klarer ikke bry meg om den. Pengene går like fort ut som de kommer inn akkurat nå som jeg går på dagpenger.

Veldig vanskelig å lese og forstå sikkert. Men det jeg vil fram til er at jeg ønsker et bedre liv. Jeg ønsker hjelp som hjelper meg. Jeg får ikke til å møte opp hos timer. Lege/tannlege/psykolog/andre møter. Men å dra på jobb er noe annet hvis jeg har en jobb å gå til. Men så kommer punktet der alt føles imot meg og jeg ikke klarer å bry meg om jobben og gi ordentlig beskjed om hva problemet er. Jeg har aldri klart å holde en jobb lengre enn max 1.5 år, men har alltid vært sykemeldt pga depresjon en eller annen gang iløpet av perioden.

Jeg ønsker innleggelse, men all ventetiden etter de første 1-3 ukene inne har ødelagt mine tidligere innleggelser da jeg faller tilbake når jeg kommer ut, og ikke har noe motivasjon til å ta tid til å prøve det igjen. Moren min har alltid mast på meg til å holde ut og ta imot hjelp, men jeg klarer det ikke. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og livet mitt er et ordentlig dårlig spill jeg er dritt lei, men samtidig må holde ut med.

Har dere noen råd om hva jeg kan gjøre for noe, noen institusjon som kan hjelpe meg eller noe som helst? Selv er hodet mitt et stort ødelagt kaos og jeg føler meg dummere og dummere over tid. Selvrespekt = 0, selvtillit = 0, selvbilde = 0. Jeg er helt i bunn. Søker jobb daglig men aner ikke hvordan jeg skal klare å ta telefon om de ringer eller møte opp og ta et intervju. Jeg må ut av huset, det gjør meg så deprimert og se hvordan dagene går og hvordan det går utover andre i huset.

For å legge til kan jeg sove i alt i fra 6 – 18 timer. Jeg har lettere for å stå opp hvis jeg vet at jeg har trekk klart. Utenom det klarer jeg nesten ikke stå opp før jeg vet at jeg har fått fikset noe. Jeg er spesielt oppe om natta, og legger meg fort mellom 4 – 8 om morgenen til tider har jeg også lagt meg rundt 12-14 tiden. Stått opp mitt på natt, dag, kveld.

Dette er grusomt og føles jævlig. Jeg prøver unngå å tenke på så mye men jeg vet ikke hva jeg skal fokusere på eller hva som kan hjelpe meg til å føle meg bra.

Håper noen har noen gode idèer på hvordan jeg skal stå frem her. Jeg har ingen venner igjen og er helt alene. Alt er blitt dyttet bort etter jeg flyttet hjem igjen i Desember. Jeg gråter stadig og har ingen å prate med. Familien min vil jeg holde meg unna så jeg ikke sårer dem på noe vis. Dem vet vell kanskje ikke hvor ille jeg egentlig har det, men dem veit at jeg ikke har det noe bra i det hele tatt.

Har prøvd å få fram slik jeg føler, og det ender alltid opp i et kaotisk kart som dette. Jeg er virkelig nødt til å få hjelp «/

Mann, 24 år

RUStelefonen svarer:

Her gir du en utfyllende og god beskrivelse av din sitasjon, en situasjon vi godt kan forstå at oppleves som svært krevende, håpløs og frustrerende. Du beskriver også en komplisert situasjon, og det virker som om du har gått dypt inn i en slags selvopprettholdende ond sirkel. Det aller viktigste du skriver, er kanskje: «… jeg tok ikke imot hjelpen jeg kunne der og da, da jeg ikke før nylig har sett en interresse ved å få en permanent ende på avhengigheten min». Det at du nå faktisk ser en slik interesse, er av stor betydning. Dette er en klar forutsetning for at du skal kunne lykkes.

I denne typen situasjoner tenker vi ofte at rusbruken kun utgjør en del av et større, mer fundamentalt problem. Hvorvidt du kvalifiserer til en av de psykiatriske diagnosene du nevner er vanskelig for oss å si, men vi tenker likevel at også her handler det hele om mer enn kun rus – om det så er psykisk, sosialt, eller andre forhold som veier tyngst. Likevel virker det som om din rusbruk er såpass utstrakt at den bidrar til å opprettholde, eller kanskje også forverre, den onde sirkelen. Når såpass mange utfordringer i tillegg henger over deg på én gang, kan situasjonen lett føles helt uangripelig. Derfor er det viktig at du ser veien ut av dette mønsteret som en skritt-for-skritt type prosess, fremfor at noen enkle grep vil kunne endre alt på én gang, raskt og smertefritt. Man er altså nødt til å ta én ting om gangen. Du bør tenke grundig over hvilke konkrete skritt som må tas, og passe på at hvert enkelt skritt er realistisk og overkommelig å gjennomføre for deg. Dette har du kanskje gjort lenge allerede, men for at du skal kunne oppleve noen faktisk fremgang, er du nødt til å iverksette en konkret handlingsplan, samt være konsekvent og holde deg til denne, selv når det føles umulig. Da kan det være hjelpsomt å tviholde på de fordelene du ser ved et hasjfritt liv, og overse de fordelene du ser ved å bruke hasj – så lenge det er nødvendig.

Nå er det engang slik at for å få hjelp, er du også nødt til å ta imot den hjelpen som finnes – om dette så innebærer å ta telefonen, møte opp til en time, et intervju eller annet. Å mestre dette er et eksempel på et første skritt du kan jobbe med. Dette må være en langsiktig prosess, og det er viktig at du husker på at det er vanskeligst i begynnelsen, og at det vil bli bedre. Det finnes mye hjelp å få på denne veien – forutsatt at du klarer å presse deg selv til å møte opp. Vi tenker at du først og fremst trenger en god psykolog å snakke med om hvordan du har det, samt om hvordan du skal gå frem for å mestre ditt eget liv på en mest mulig tilpasset måte. Vi vil også oppfordre deg til å kontakte et Hasjavvenningsprogram – her vil du møte personer som er spesialister på nettopp et problematisk forbruk av hasj.

For øvrig opplever mange nettopp det du beskriver; at mye i tilværelsen oppleves som mer interessant når du er ruspåvirket, og følgelig som mindre interessant eller uinteressant når du ikke er ruspåvirket. Når du røyker såpass mye som du har gjort, blir denne polariseringen gjerne satt helt på spissen. Men dette er ikke en irreversibel prosess, du er bare nødt til å gå tilstrekkelig lenge uten å røyke før du opplever at ting kan føles interessant og meningsfylt også når du ikke er ruspåvirket. Hvor lang tid dette er snakk om er veldig individuelt, men anslagsvis bør du gi det mellom noen uker og noen måneder før du gradvis vil merke en endring til det bedre. Dette er krevende når du står midt oppi det, men på sikt er det gode sjanser for at du vil kunne se tilbake på denne vanskelige omstillingen som et nødvendig onde. Sannsynligvis vil du også merke at trangen til å røyke hasj avtar gradvis, og at hobbyene/gledene du etterlyser føles mer opplagte og tilgjengelige. Vi sier ikke dette for å gi deg falskt håp, men snarere fordi dette er vår erfaring etter samtaler med en rekke brukere i lignende situasjoner som deg selv.