kjæresten min ruser seg

Hei. Jeg tenger sårt noen gode råd.

Kjæresten min har alltid vært en fantastisk partner. Aldri har jeg følt meg bedre, og endelig en jeg følte jeg kunne slå meg til ro med. Vi delte fremtidsplaner og ønsket de samme tingene. Han ønsket seg barn, og har mast lenge på at vi burde begynne å prøve. Huset skulle vi begynne å bygge på nyåret. Plutselig, nesten over natten endret han seg. Han ble fort utålmodig og irritert uten grunn, og tok seg ikke like mye tid til meg lenger. Han fortalte til slutt at han trengte en pause fordi han har det tungt med seg selv. Han visste ikke lenger hva han ville og ønsket med fremtiden, som han selv sa. Likevel ønsket han å opprettholde kontakten i håp om at ting kan falle på plass igjen. I sorg finner jeg ut at han har begynt å ruse seg. Jeg har funnet spor etter både hasj, kokain og piller. Dette er også noe han driver med når han sitter alene, ukedager samt helger -min magefølelse sier daglig. Han har tidligere hatt et rusproblem, men vært rusfri i flere år. Dette har jeg visst om, og da vi møttes var dette et tilbakelagt kapittel fra hans liv.

Jeg har konfrontert han med dette, men det fører bare til sinne og fornektelse. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Han er ikke den snille og trygge kjæresten min lenger. Jeg føler han har valgt rus over meg, enda jeg alltid har vært ¨det fineste og det beste som har skjedd han¨. Nå føler jeg at jeg bare må holde pusten og bli med på karusellen, og håpe at han lander på beina. Han er kjempe ustbil og jeg vet aldri hva slags humør han er i, men det er vel kanskje typisk i slike tilfeller. Ofte har han også store problemer med å vise sine følelser ovenfor meg. Han kan mene forholdet er for mye, at han trenger å være fri uten forpliktelser og andre å ta hensyn til. Kanskje mye dårlig samvittighet over brutte løfter og løyn? Eller kanskje det handler om at da er han fri til å ruse seg så mye han vil, uten at noen holder han tilbake. Det er vel kanskje typisk det også? Jeg klarer ihvertfall ikke å tro på at alle følelser bare har forsvunnet så raskt.

Likevel har jeg veldig vondt for å gå når noen jeg er glad i har det så tøft. Han er jo syk. Samtidig vet jeg hvor fantanstisk han kan være -når han er rusfri, og jeg håper dette bare er en bølge som rir seg av. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre, eller hvordan jeg skal håndtere situasjonen. Jeg sørger over tapet av en person som er borte, samtidig som at han fortsatt finnes. Han skyver meg og familie bare lengre og lengre bort. Jeg vet jeg ikke får gjort noe, jeg vet han må ønske å ta tak i situasjonen selv. Og akkurat nå har han, i følge seg selv, ingenting å ta tak i. Hvordan skal jeg snakke med han? Er det i det heletatt mulig, når personen selv ikke ønsker hjelp? Hva kan jeg gjøre? Og sist, men ikke minst, skal jeg stå eller gå? Dette siste vet jeg at jeg må kjenne på selv, og jeg vet også at dere ikke kan fortelle meg hva jeg skal gøre. Jeg trenger bare litt hjelp og råd, for akkurat nå er tanker og følelser totalt kaos. Jeg har heller ikke fått luftet sorgen og bekymringen min for noen, det har på en måte blitt ¨vår lille hemmelighet¨.

Så, tusen takk for all respons jeg måtte få.
Dere gjør en fantatisk jobb! 🙂

Kvinne, 28 år fra Oslo

RUStelefonen svarer:

Takk for hyggelig tilbakemelding, og takk for at du skriver til oss.

Vi har god forståelse for at denne situasjonen oppleves som krevende og frustrerende for deg. Vi er usikre på hvor mye vi egentlig kan gjøre for deg her, men vi vil likevel dele noen tanker rundt din situasjon.

Du har helt rett i at hva som skal skje med forholdet videre, til syvende og sist er ditt eget valg. Du har også rett i at dersom han skal endre seg, må dette være noe han selv er villig og motivert til. Derfor bør en samtale med han handle konkret om dette; hva er det han faktisk vil her, og hvordan skal han evt. realisere denne viljen. Dette er en langt mer rimelig og realistisk samtale å ha, sammenlignet med f.eks. å forsøke å overbevise ham om å gjøre hva du tenker er best for ham. Dette virker det som om du er inneforstått med allerede. Vi anbefaler likevel at du leser vår guide til bekymringssamtaler – kanskje vil du finne noen nyttige råd der.

Det er viktig at du tar på alvor at det ikke bare er han som kanskje har et problem – her har også du et problem, som må stå i et forhold preget av slike usikkerheter. Dette er noe du kan ta med deg inn i en samtale med ham. Du bestemmer altså ikke hva han skal gjøre med livet sitt, men du bestemmer over hva du selv ønsker å leve med og ikke. Dersom han ved et ultimatum gir rusen prioritet foran deg, er dette noe dere begge må ta konsekvensene av. Dersom han derimot sier at han ønsker å gjøre noe med sin rusbruk, er det viktig å oppklare om dette er noe han oppriktig mener, eller om det kun er tomme løfter for å blidgjøre deg der og da. Dersom han faktisk mener dette, bør dere snakke konkret om hvordan han skal få hjelp, og legge til rette for at dette faktisk blir gjennomført.

Du bør også ha i bakhodet at selv etter en eventuell vellykket rehabilitering, vil det alltid være en viss risiko for tilbakefall i fremtiden. Bekymringer for at denne karusellen begynner på nytt igjen en gang, er kanskje noe du evt. må ta med deg videre, dersom du velger å gi forholdet et forsøk. Dette gjør kanskje ikke valget enklere for deg, men slik er nå engang realiteten. Det viktigste er uansett at du må ta vare på ditt eget beste, og at du ikke går på kompromiss med de tingene som er viktig for deg i et trygt og stabilt forhold. Dersom du velger å gå er dette din fulle rett – men dette må du altså føle på selv. Da er det han selv som må ta konsekvensene av de valgene han selv har tatt.