Utslitt

Hei! I 5år var jeg og min elskede sammen, men de siste 2 har vært preget av rus, kaos, krangel. Jeg er bipolar og gikk gjennom en del hyppige medisinendringer i et år. Min mann er tidelige rusmisbruker. bl.a alkohol og benzo. Jeg slengte alt på dør og ble friskmeldt, men nå bor jeg sammen med en ‘flat’ mann. Kan sitte en halvtimes kjøretur uten å snakke. Jeg søyser og ler og i godt humør…såvidt han trekker på smilebåndet.

Jeg fikk følgende oppgave fra min psyk.syk å se for meg det livet jeg vil ha.. hvilket jeg vet men ALDRI får så lenge han ikke klarer forholde seg til folk?

Jeg forteller at jeg onsker hjelp til han, men det blir bråk, han skjønner ikke mellommenneskelige forhold

Det er overreaksjon på all slags normal samtale. Smalltalk er ikke alltid kult, men samme tema, samme historie..igjen og igjen… krise om han hopper over en, da wr det stikkende øyne og alvorlig utskjelling.

Og alt er til syvende og sitt min feil da.

Spørsmålet er egentlig om jeg burde bruke mine krefter som er ganske tøyd, eller hvordan/hvor kan jeg hendvende meg for hjelp? Skal legen pumpe ut sob for 1mnd i slengen, ha legetime hver 3/4mnd og ingen andre former for samtaler, støtte eller jevnlige oppfølgingstimer. Jeg føler meg så hjelpesløs.

Brukt 2år på en nedtrappingsprosess, men det siste halve ååret koser han seg i sin evige tomhet. Angsten er der, for jeg må handle, ringe, møte osv, og da lider jeg av bipolar type 1 selv.

Det eneste jeg ønsker for familien vår at vi kan gå ut sammen , treffe familien min, eller møte noen på gat og veksle noen ord. Slik vi gjorde de første 3 åra. «Jeg er ikke sånnn som liker nærhet» «aldri vært det».

Dette er siste desperasjon. Hvordan kan jeg nå gjennom? Et ultimatum/leverage har jeg ikke å stille med, da han tilsynelatende synes at alt han sier og gjør er greit. Han lirer ut av seg så mye ufint at folk får haka på knærna, men etter en halv time i stillhet har HAN kommet over det. Da er det bare å leke videre.

Det er han jeg vil dele livet og barna med, men nå som forholdet har blitt myyye bedre etter JEG fikk behandling for min mani, men såpebobla hans vises desto bedre. Skal jeg bare gi opp??

Kvinne, 32 år fra

RUStelefonen svarer:

Vi forstår godt at dette er slitsomt for deg, og at du føler deg hjelpesløs som du skriver. Du lurer på hvor du kan henvende deg for å få hjelp, hvordan du kan nå gjennom til han, eller om du skal gi opp.

Når det gjelder hvor du kan få hjelp, kommer det nok litt an på hva slags type hjelp du tenker på. Hvis du tenker på hjelp for deg til å takle den slitsomme situasjonen du er i kan du kanskje snakke med psykologen din om dette? Eventuelt kan du kontakte veildningssenteret for pårørende dersom du føler at du trenger noen andre å snakke med.

Hvis du derimot tenker på hjelp til å få han til å innse at han trenger hjelp, så blir det nok dessverre mer vanskelig. Det er ingen som kan tvinge din mann til å ta i mot hjelp hvis han ikke vil, og det er svært liten sjanse for at situasjonen hadde bedret seg dersom mannen din ble «påtvunget» hjelp han egentlig ikke vil ha.

Vi tenker at oppfordringen fra din psykolog var god, at du forsøker å se for deg hva slags liv du vil ha. Det er ikke sikkert du kan få alt det du ønsker deg, men kanskje kan det hjelpe deg til å finne ut hva som er mest viktig for deg. For eksempel er det ikke sikkert at det å fortsette å være sammen med han er forenelig med å ha et godt forhold. Da må du kanskje tenke over hva du vil prioritere. Du kan ikke få han til å oppføre seg slik du ønsker, men du kan bestemme om du vil ha den type oppførsel i ditt liv.