Min partner bagatelliserer eget alkoholforbruk til tross for at dette skaper konflikter, ubehageligheter og fortvilelse. Jeg har forsøkt å forklare hvilken virkning dette har på meg og vårt forhold i 30 år uten at dette har resultert i endring. Jeg har selv en far som hadde store problemer med alkohol. Dette har gjort meg spesielt var for endringer i adferd ved inntak av alkohol.
Hva bør jeg gjøre nå?

Kvinne, 57 år fra Østfold


RUStelefonen svarer:

Det kan være svært vanskelig, og føre til store konflikter, når partnere er uenige om hva som er et fornuftig inntak av alkohol. Det aller beste i slike situasjoner er å få hjelp til å sortere ut noen kjøreregler som begge parter kan enes om. En slik samtale bør ende oppi helt konkrete grenser for mengde; dette gjelder både hyppighet, mengde og type alkohol. For eksempel «vi er blitt enige om at et inntak på tre halvlitere øl og to shots brennevin to ganger i uka er greit.» Klarer – eller vil – en eller begge parter ikke å få til en god dialog om temaet, bør du formidle hva du selv mener er grensen for akseptabelt inntak. Og det store spørsmålet blir da, hva gjør jeg hvis dette ikke overholdes. Her har verken vi eller noen andre et fasitsvar. Til syvende og sist vil du i en slik situasjon måtte ta en avgjørelse for deg selv om hva du (ikke) kan leve med. Og dette må formidles til din partner. Og det er viktig å formidle ting du kan overholde/gjennomføre. Hvis du kommer til et punkt hvor nok er nok, så formidle det. Si til din partner at «vi har nå to muligheter. Det ene er at du lager en avtale sammen med meg om hvor grensen går – og overholder den. Den andre er at du fortsetter som du gjør nå – uten meg.» Hvis du vet med deg selv at du ikke klarer/vil avslutte forholdet, bør du heller ikke si det.

Den situasjonen du befinner deg i er vanskelig. Det aller første du bør gjøre er å snakke med noen som har erfaring med denne typen problematikk. Det kan være at det å endre fokus gir deg mer styrke uansett hva som blir utfallet fremover. Det å få hjelp til å ta utgangspunkt i deg selv og din situasjon, uavhengig av hva din partner velger å gjøre, kan ofte være det beste stedet å starte.

Du bør begynne med å kontakte din lege og fortelle om situasjonen. Ikke be om hjelp til din partner, men til deg selv. Si at du trenger noen å snakke med om hele situasjonen. Du kan også snakke med et veiledningssenter for pårørende og be dem om ytterligere råd.