Hvordan få sønnen min på 17 ut av rushelvete

Hei igjen
Jeg fortsetter på mitt første innlegg hos dere.
Jeg er 70% sikker på at han nå bruker andre og sterkere rusmidler enn kun cannabis og ikke bare bruker litt selv men også selger da flere av hans kamerater gjør dette. Vi har kontakt med flere foreldre men mange er ikke interessert i å samarbeide eller snakke mye om det, de sier de er klar over sitt barns bruk og salg men får ikke gjort noe med det…
Jeg har vært i kontakt med politi flere ganger ang dette og navngitt mange jeg vet driver i salgsbransjen dette da jeg nøye har fulgt med på min sønns telefon logg samt at jeg har veldig mange bekjentskaper som følger med og fortløpende gir meg info hver gang de observerer han og gjengen. Det er nå de siste ukene observert at disse guttene på 17-18 år henger en del med eldre gutter ( mellom 25-30år) som jeg har fått info om at driver stort vedr salg. Jeg har trolig funnet navn og tlf nummer på noen og meldt fra til politi om alt jeg vet.
Vi har hatt jevnlig kontakt med enkelte foreldre samt ruskonsulenter på nav og jeg har hatt løpende kontakt med uteseksjonen her vi bor men de mener de ikke får gjort noe da de ikke ved noen anledning har lykkes å komme i kontakt med guttene når de er ute i feltet.
Flere av kameratene som er 18 får være alene hjemme mens foreldre er på ferie osv og da er de hjemme der i flere dager og har jeg får da kun sporadisk kontakt eller svar fra min sønn på tlf eller sms. De ganger han svarer så er det alltid: slapp av, du trenger ikke bekymre deg jeg skal ikke død eller blir noen junky. Men jeg er redd det har gått for langt og at han ikke klarer innrømme at det er et problem.
Han går ikke på skole nå da han ikke kom inn på det han ønsket meste, men han har vært i kontakt med skolen for å mase om plass og er nå på venteliste dersom noen hopper av.
Ikveld skjedde noe totalt uventet. Min sønn har vært hjemme hele dagen (det er ikke unormalt at han i perioder er hjemme flere dager uten å gå ut og i perioder er borte i 3-4 dager ) men plutselig ringte det på døra og der stod sivil politi med ransakelsesordre fordi de mente de hadde grunnlag for dette. Min sønn ble svært fortvilet og slo seg litt vrang for de tråkket rett inn i huset vårt og inn på rommet hans mens han sov kl 22 ikveld. De ransaket rommet hans og fant en vekt og noen små poser de mente luktet av cannabis og mulig noen smuler av noe annet som de ikke kunne identifisere men som de trodde kunne være beroligende piller typ rivotril eller evt amfetamin. Alle tester politi har gjort på han viser kun thc, men jeg har vanskelig for å tro at han ikke har brukt eller bruker noe annet også, problemet er at evt piller og annet kun vises på tester i noen få dager etter inntak mens thc kan vises i flere mnd på prøver så det er vanskelig å avdekke og få en bekreftelse. Men etter de siste ukene av sommerferien nå har jeg sett tendenser som har ført til at jeg har sterk misstanke om at det handler om mer enn å røyke litt cannabis av og til.
Politiet ringte barnevernsvakta som også kom og de mente vi bør sende han på institusjon…men da bør vel disse andre guttene også det? Problemet her er vel bare at de ikke har blitt tatt eller det ikke har vært rassia der..
Jeg har snakket med han mange ganger her uten å komme med noen pekefinger, uten moralpreken men heller på en måte som at jeg er åpen og ønsker han skal åpne seg og være ærlig så jeg har mulighet til å forstå hva som skjer, men han mener det ikke er noe problem og at jeg ikke skal bekymre meg for alt ordner seg.
Jeg har forklart om konsekvenser etc men det ser ikke ut til å bry han nevneverdig fordi han sier: jeg driter i alt nå, jeg får ikke gått på skole, jeg får ikke jobb og da blir det sånn…
Vi har forsøkt gjennom av og oppfølgingstjenesten, men det har kun ført til at vi har brukt 1 år nå på meningsløse samtaler som aldri har ført til noe…ingen jobb eller praksis slik de påstod ikke var noe problem for de å skaffe så dette igjen har gjort at min sønn ikke stoler på systemet noe jeg kan forstå.
Jeg kjefter ikke på han, jeg sier jeg elsker han ubetinget og at jeg er villig til å gjøre hva jeg kan for å hjelpe for han er verdt like mye som alle andre og har lik rett på et normalt liv med utdanning og jobb og hjelp fra det offentlige når det ikke nytter at han selv og vi forsøker ordne med skole eller jobb. Jeg forsøker oppmuntre han ved å hele tiden påpeke at han er en smart og omsorgsfull gutt og et forbilde for lillesøster som han forguder og elsker mer enn alt, han har så mye omsorg for søsteren sin at jeg blir rørt av tanken bare samt at han har alle muligheter foran seg til å rette opp og komme på rett kjøl.
Selvsagt er jeg fortvilet og sint og skuffet til tider, men tar ikke den tonen til han for det vet jeg bare skyver han vekk fra meg. Han ønsker ikke ruskontrakt som jeg har ønsket flere ganger for han mener det er unødvendig da han ikke har noe avhengighets problem…noe jeg tror han har. Et par av de andre gutta har vært på institusjon og det har ikke ført til noe positivt da de der har bodd med likesinnede og dermed har fått større nettverk etter endt opphold og det ser ut til at flere foreldre har gitt opp…
Jeg gir aldri opp! Det er mitt barn og han skal reddes.
Det eneste jeg evt kunne tenke meg som kan hjelpe er ikke en vanlig ungdoms institusjon som barnevernet vil foreslå eller sende han til, det jeg evt har tro på er en lukket avrusning institusjon typ det de har på dps rundt omkring der han ikke kan stikke av og er under konstant oppsyn, hvor de har psykiatere som kan hjelpe og samtidig blir satt til aktiviteter slik at de får brukt seg og ser at de kan og får mestringsfølelse og motivasjon og hvor han møter flere som sliter med det samme men som ønsker seg vekk fra det slik at de kan motivere og hjelpe hverandre. Det er noe jeg har trua på men IKKE disse andre barneverns institusjonene hvor mange rømmer og ender opp værre enn da de havnet der.

Håper dette var mer oppklarende og kan gi rom for at dere mer konkret kan gi meg hjelp og råd?

Jeg har sett og fulgt altfor mange fra mottatt årskull gå i graven pga rus i tidlig alder og jeg ønsker ikke være den neste mor som må følge min i graven. Jeg føler jeg har gjort alt rett og at hans oppvekst har vært god på alle måter. Men vi har tilfeller av avhengighet i familien,-jeg har en morfar og en tante som har vært alkoholiker og pillemissbruker og det finnes genetiske psykiske lidelser som bipolare lidelse i min familie så jeg er redd det kan være noe der hos han men som bup aldri avdekket da det kan være vanskelig. Han er ikke interessert i å gå til bup igjen pga følelse av at det ikke gir han noe.
Jeg som hans mor har ingen avhengighet av noe, aldri ruset meg på noe og har heller ingen psykisk lidelse. Hans far er rusmisbruker men vi har ikke hatt kontakt med han siden jeg tok min sønn under armen da han var 2 år og flyttet vekk, men avhengighets problemet kan ligge i genene kanskje?
Imorgen har vi møte med barnevernet igjen og de behandler oss ikke særlig pent, de er frekke og nedverdigende så jeg vet ikke nå hvordan jeg skal opptre. Noen råd?
Håper på raskt svar fra dere, forhåpentligvis før barnvernsmøtet.

Mvh fortvilet og redd mor til sønn på 17

Kvinne, 17 år fra Akershus

RUStelefonen svarer:

Vi forstår at du er frustrert og gjerne vil ordne oppi dette. Det er ikke mer vi får gjort enn å råde deg til å bruke det nettverket du allerede har. Da mener vi barnevernet, politiet, utekontakter osv. Dersom politiet har funnet illegale stoffer (eller illegale piller) hos din sønn, kan de sannsynligvis tilby ham en ruskontrakt. Dette kan du snakke konkret med politiet om.

Du ber om mer konkrete råd, men vi vet ikke helt hva du tenker at det skulle være. Det eneste vi kan tilføye det forrige svaret er – denne gangen med mer ettertrykk – at du trenger hjelp for din egen del. Det fremgår ikke av det du skriver om du har vært på Veilednigssenteret, men det virker ikke sånn. Det er dette du trenger og du trenger det mer enn noe annet.

Det kommer til et punkt i alle menneskers liv hvor man er nødt til å velge hvilken retning man vil at livet skal ta. Det samme gjelder din sønn. Det er bare han som kan ta dette valget. Du bruker all din tid og energi på dette, og det forandrer ingen ting. Det kan hende du burde endre strategi og nesten bli mer «kynisk». Si at han nå må velge selv og gjør han ikke det, kan du ikke lengre sørge for at han skal få hjelp til å endre seg.

Vi tenker videre at det nå først og fremst gjelder å hjelpe deg selv. Du bør, slik vi sa i forrige svar, kontakte et veiledningssenter og snakke med dem om deg selv, din situasjon og hvordan få mer kontinuerlig oppfølging rundt situasjonen. Ta kontakt med Veiledningssenteret for pårørende i Akershus/Oslo.

Vi skriver såpass kort fordi, ut fra vår erfaring med pårørendearbeid, så har du nå kommet til et punkt hvor du er nødt til å vende blikket mot deg selv. Det betyr ikke at du skal gi opp sønnen din eller at vi går god for hans handlinger. Men dine strategier og hjelpeforsøk viser med stor grad av tydelighet at du trenger veiledning og støtte for å klare å slippe opp litt. Det er ganske vanlig at pårørendes forsøk på å hjelpe rent faktisk er med på å opprettholde en dynamikk hvor din sønn opplever at han nesten får en grunn til å ruse seg mer og «gi faen».

Din sønn kan få et valg. Han kan enten være med på et hjelpetiltak med alt det innebærer av prøver, ruskontrakt osv, eller du kan si til ham at han må ut, flytte på institusjon.

Vårt konkrete råd blir derfor: Kontakt Veiledningssenteret med én gang. Be dem om møter, samtaler. Gå dit flere ganger, over tid. Snakk med andre i samme situasjon. Sett av tid – la si to timer to ganger i uka – til dette.