Bror som ruser seg

Hei jeg har en lille bror som ruser seg, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette. Han er 18 år gammel, det han sier til familie er at han kun røyker hasj. Men jeg får høre fra min søster og andre om observasjoner av han i såkalte dop hus, vi har snakket med en klinikk som er villige til og ta et møte med han om han vil. Men hans foreldre min far og min sviger mor, vender et blindt øye til og det viker som om han må prøve og finne ut av det selv. Jeg sliter med fremgangs metoden for og prøve og motvirke dette litt, jeg er redd for at om ikke jeg gjør noe nå så vil det gå nedover og bli værre. Så det jeg spør om er hva er riktig fremgangs metode for og kunne motvirke dette på best mulig måte.

Mann, 25 år fra Telemark

RUStelefonen svarer:

Vi forstår godt at du er bekymret og at du lurer på hva du kan gjøre i en slik situasjon. Du forteller at dere har snakket med en klinikk som er villige til å ta han inn. Det er bra at dere har undersøkt hvilke mulighetene han har, men samtidig er det slik at så lenge han er myndig er det han selv som bestemmer. Det finnes en tvangsparagraf som muliggjør tvangsbehandling av rusavhengige, men det er en helt annen situasjon. Uansett kan dere lese mer om det på et tidligere spørsmål vi har besvart, her.

Antageligvis har dere vært i kontakt med en privat klinikk. Vi ønsker også å opplyse om at det finnes hjelp til han i det offentlige. Om han ønsker å få hjelp, kan han gå til sin lege og bli henvist til egnet tilbud. Dere kan lese mer om hvilken hjelp som finnes der ute i denne artikkelen på vår hjemmeside. Siden han er såpass ung, kan det være mindre skummelt for han å kontakte en Helsestasjon for ungdom, se link over tilbud i nærheten. Dersom du ønsker tips til hvordan du kan ha en bekymringssamtale med broren din, anbefaler vi at du leser denne artikkelen vi har skrevet.

Som pårørende til en myndig rusbruker, er det begrenset hva man kan gjøre for å få vedkommende til å slutte å ruse seg eller ta i mot hjelp. Uten at vi vet det, så kan det være det far og svigermor har forstått. Det er på mange måter en viktig erkjennelse å komme til som pårørende, fordi det kan oppleves som en stor belastning å føle at det er noe man bør kunne gjøre for å hjelpe, når det egentlig er veldig lite man faktisk kan få gjort.