Redd for hva som kan bli det neste…

Jeg har en søster som i ruset seg i over 10 år. Hun kom ut av det alene. Gjennom alle årene som rusmisbruker mistet hun mange viktige år og mange venner. Hun ble banket opp, satt på glassceller og flyttet litt over alt.

Når alt virket bra, så døde farmoren vår av kreft. Dette er 2 1/2 måned siden nå. Vår farmor var som en mor for min storesøster og en klippe i hennes hverdag. Idag føler hun selv at hun står alene tiltross for familien rundt. Hun har fast jobb, en hund og katt og en samboer som jeg ser på som veldog stabil. I dag fikk jeg vite at de skal gå fra hverandre og at hun har kuttet seg selv igjen. Jeg føler at dette er et rop om hjelp, men jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal gå frem.
Hun er sterk, men alikevel ikke, for meg så virker det som at hun ber om hjelp, uten å si det med ord!

Hva kan jeg gjøre mer ?

Mvh trist lillesøster

Kvinne, 27 år fra Akershus

RUStelefonen svarer:

Det er forståelig at dette er en vanskelig situasjon for deg å stå i. Det første og beste du kan gjøre er: snakk med henne om din bekymring. Vi anbefaler at du leser vår guide til bekymringssamtaler på forhånd. Det kan også være greit å lese vår guide til hvordan hjelpeapparatet fungerer, slik at du vet om noen konkrete tilbud som kan være nyttig for henne. Men, vær klar over at det ikke er ditt ansvar å få henne rusfri (dersom hun ruser seg igjen), eller å få henne til å oppsøke profesjonell hjelp for sine vanskelige utfordringer. Det finnes mye god hjelp å få fra kompetent fagpersonell, men det forutsetter at hun selv er villig til å oppsøke dette. Du kan uttrykke din bekymring, motivere til å ta tak i problemet, komme med noen konkrete forslag til hvordan hun kan ta tak i problemet, og tilby din hjelp og støtte i den grad du selv er komfortabel med det; og i beste fall håpe på at hun vil ta til seg noe av dette. Målet med en slik samtale bør være å avklare omfanget av situasjonen, og at hun selv kan fortelle hva hun tenker om veien videre. Du kan ikke fortelle henne hva hun skal tenke og gjøre, men du kan fortelle henne hva du selv tenker og føler. Men husk å ta vare på deg selv også, og ikke slite deg ut på hennes vegne. Til syvende og sist er det altså hun selv som må ta ansvar for seg selv, men hun er heldig som har din støtte i livet sitt.