Alkoholmisbruk

Hei. Jeg er en gutt på 19 år som går VG. Helt siden jeg kom til Norge bodde jeg sammen med foreldrene mine, det var altså når jeg var 10 år. Alkohol har alltid vært et problem for meg når jeg så at mine foreldre ofte drikker alene eller drikker seg fulle, veldig fulle, når vennene deres kom «på besøk». Da de gjorde det, endte det alltid opp med at de drakk til sent på natta og våknet opp med skikkelig bakrus. Særlig pappa var veldig «sensitiv» om det går an å si, men det var alltid slik at man måtte være forsiktig med det man enten gjorde eller sa. Etter at jeg og broren min, som er 3 år eldre, ble større og mer selvstendig har pappa på en måte fått mer respekt for oss, men ikke motsatt. Han har derimot tapt all respekten både jeg og broren min hadde for faren. Da vi var mindre var vi veldig sårbare og hadde veldig lite å si når det kom til bruk av alkohol, men nå som vi er mer selvstendige klarer vi å få dem til å angre at de i det hele tatt har fått seg barn. Jeg har i tillegg hatt en kjæreste i 3 år, som jeg heldigvis kan snakke med om dette problemet men jeg ønsker likevel ikke at hun skal fortelle dette videre til sine foreldre, da de er veldig ordentlig – dette gleder meg. Men nå ser det ut som at foreldrene våre har gitt mer og mer blaffen i hva jeg og broren føler, og de bryr seg mindre om hva vi tenker på når de drikker, fordi jeg og han har sagt det til dem flere ganger. Igjen utviklet dette seg til et større problem, nemlig det at pappa bestemte seg for å ikke betale bl.a. husleie, billånet o.l. ting som var veldig viktig – det var vi som fikk i oppgave å sørge for at alt ble betalt og at vi hadde nok penger. Alle i familien jobber, men jeg har alltid tenkt at jeg aldri skulle låne penger til dem, da jeg visste hvordan dette ville ende. Det var kort fortalt – familien er nesten splittet, den sliter økonomisk takket være faren, moren drikker for å drikke bort sorgene, jeg og broren har fått sterkere relasjoner, men begynner å tvile på at vi kommer til å ønske oss mer kontakt med foreldrene i fremtiden. Jeg har 3. år på VG foran meg, og vet at jeg blir nødt til å jobbe hardt på skole, men ikke på arbeidet. I flere år har jeg tenkt å flytte ut, da dette problemet er blitt for stort og det ødelegger meg både psykisk og fysisk – motivasjonen min for å leve er svak med dem, men jeg får den sterkere med støtte fra broren og kjæresten. Jeg har spart opp noen penger, og jobber dritten ut av meg på sommerjobben for å spare opp enda mer penger for å endelig kanskje få kunne flyttet hjemmefra. Jeg og broren har tenkt på dette før, men jeg er redd for å slite økonomisk. Finnes det noe form for sosialstøtte eller hva som helst, som sikrer er VOKSEN 19 åring som går skole, et normalt liv? Jeg er redd for at problemene mine blir ignorert og søknadene avslått med tanken på at jeg er voksen, og kan så å si jobbe for meg selv.

Mann, 19 år fra Sør-Trøndelag

RUStelefonen svarer:

Takk for en lang og god forklaring på et langvarig og vanskelig problem. For det første vil vi si at vi støtter deg i å flytte ut og ta vare på deg selv. Det er ikke riktig at du og broren din skal forsørge foreldre som drikker opp pengene sine.  I utgangspunktet har du få rettigheter til å få dekket kostnadene til bolig når du er over 18 år. Når du er under 18 år har foreldrene dine ansvar for deg økonomisk og juridisk. Etter fylte 18 år har du ansvaret selv. Du kan lese om det i artikkelen til Nav om «Trenger du et sted å bo?«. Men, situasjonen du er i er spesiell, fordi du måtte forsørge foreldrene dine når du var under 18 år. Derfor bør du allikevel kontakte Nav der du bor. Fortelle om hvor vanskelig hjemmesituasjonen din er, hvor vanskelig det er å bli boende og at det er viktig for deg å fullføre videregående. Kanskje finnes det noe stipend eller annet som kan dekke alt eller deler av husleien din.

Sliter du psykisk som følge av den vanskelige hjemmesituasjonen, anbefaler vi deg å kontakte fastlegen din og få en henvisning til psykolog eller Dps.