Hei. Vi er en kameratflokk der en av oss sliter med alvorlige alkoholproblemer. Det har vært synlig i 25 år, men er nå i ferd med å anta proporsjoner som vi anser livstruende. Vi har ved en rekke anledninger forsøkt å få ham til å innse at han har et problem – og at han må søke hjelp, men uten resultat. AKAN er koblet inn ifm jobb, men han er ikke villig til å ta imot den utstrakte hånden heller. Ifølge han selv har han så mye å slite med rent psykisk, at alkoholproblemene er sekundære – og at han vil løse dem når han bare får lettet byrden av de psykiske plagene. (Han hadde nylig akutt innleggelse på psykiatrisk.) Vi ser det annerledes og mener helt klart at alkoholproblemene har en dimensjon som tilsier at de må håndteres for seg selv. Så er spørsmålet; hvor kraftig lut skal til for å få han ut av fornektelsen? Det nytter ikke med hyggelig snakk og velmente oppfordringer. Det løpet er kjørt. Vi frykter at veien er kort til at han drikker seg i hjel – eller at han tar sitt eget liv. Ett av virkemidlene vi har luftet er at vi skriver et brev til han, der vi sier rett ut at vi frykter for hans helbred og at vi ikke ser noen vei utenom at han søker professjonell hjelp. Og at vi distribuerer dette til hans nærmeste familie og venner og sender det til ham samtidig, slik at han da får et 30 talls meldinger fra alle som han vet er glad i ham med en unison klargjøring av at han er den eneste som ikke ser problemet – og at vi som vil ham vel bare ser en utvei; behandling. Er dette en farbar vei? Kan det føre til det motsatte av det vi ønsker – at han opplever håpløshet og nederlag og at dette vipper han utfor stupet? Har dere andre forslag?

Mann, 55 år fra Hordaland


RUStelefonen svarer:

Vi forstår at dere har et sterkt ønske om å hjelpe ham. Du sier ikke noe spesifikt om omfanget av hans alkoholbruk, men hvis det skal være snakk om tvang, skal forbruket være veldig stort og det skal ha vært prøvd behandling på vanlig måte flere ganger uten resultat. Dere kan snakke med vedkommendes fastlege om dette og høre om retningslinjer. I de fleste tilfeller er det å behandle noen for et rusproblem mot deres vilje ikke spesielt vellykket. Han er til syvende og sist nødt til å bestemme selv om han skal slutte å drikke eller ikke. Men dere kan gjøre det som er mulig for å forsøke å få ham til å ta imot hjelp.

Du sier ingenting om hans forbruk, annet enn at det er livstruende. Det tolker vi som svært høyt, at han drikker store mengder alkohol daglig. Med et slikt forbruk vil han trenge hjelpe for å slutte. Får fastlegene hans eller andre i helsevesenet vite om dette forbruket blir hans førerkort inndratt; mottar han rusbehandling skjer det samme. Det er greit å vite om dette før dere handler (mer om helsekrav til førerkort kan du lese her). Å være uten førekort i et års tid er kanskje en pris som er verdt å betale, men dette bør egentlig være opp til ham selv å vurdere. Uansett hvor mye han drikker så er det hans eget liv.

Når et gjelder fornektelse og det å få ham ut av den, så kommer det litt an på hva man mener med fornektelse. Vi tenker at han nok er smertelig klar over at han har et problem. Det han fornekter – slik mange i hans situasjon gjør – er at han er nødt til å endre seg og at han trenger hjelp til dette. Slik vi tolker det du skriver, kan det virke som alkoholbruken hans er et vesentlig problem for ham og at denne bruken, om den ikke direkte forårsaker hans mentale situasjon, så er den i alle fall med på å opprettholde den. Derom er det nok liten tvil.

Vi ville fraråde deg å distribuere (en mengde) brev til ham og hans nærmeste familie. Dette kan virke mot sin hensikt og det er etter vår erfaring en litt voldsom utbasunering og en noe stor inngripen i hans private sfære. Uansett hvor langt ut i grøften han kjører livet sitt, så er det han liv og han må leve det selv. Vi tenker heller at om dere skal skrive et brev, så bør det være ett brev og det bør kun adresseres til ham. Om det er umulig å formidle ting til ham muntlig, kan jo dette være en mulighet. Men muntlig kommunikasjon er oftest å foretrekke. Ikke på den måten at «alle» skal konfrontere ham, men ved at en eller to av hans nærmeste venner snakker med ham. Man bør snakke rolig og respektfullt med ham, og de er viktig å formidle at han selv tar sine valg uansett hva de måtte være. Man kan tilby ham all mulig hjelp og støtte, men han må selv være prosjektansvarlig.

Du sier AKAN er koblet inn, men at han ikke vil være med på det opplegget. Det er litt ulikt i de forskjellige bedrifter hva som da skjer. Hvis hans arbeidsgiver mener han er en sikkerhetsrisiko eller han bryter reglementer på arbeidsplassen, da skal dette taes opp med ham og han skal tilbys hjelp og få beskjed om hva fortsatt drikking vil medføre. Han har således ikke anledning til å ikke ville «ta imot den utstrakte hånden» uten at han ev. mister jobben.

Skal man kjøre en mer konfronterende linje? Det er en mulighet, ja. Man vet aldri hva utfallet av slike handlinger blir, og derfor bør man være åpen med ham på forhånd om hva man akter å gjøre. Det går an å si til ham at nå er det gått så langt at dere frykter for hans liv. Om han ikke tar imot hjelp nå risikerer han å miste jobben og i ytterste konsekvens miste liv og helse. Rent konkret kan det være at man sier til ham: «Vi/jeg ønsker på hjelpe deg så du kan få behandling. Jeg kan gå sammen deg til legen din og be om henvisning. Jeg kan være din støttespiller/kontakt i et AKAN-opplegg. Vi kan finne på aktiviteter sammen slik at du lettere kan holde deg edru. Om du nekter å ta imot noen form for hjelp, er jeg nå så bekymret at jeg kommer til å snakke med din fastlege. Hvis legen din får vite hvor mye du drikker, kommer han til å ta det opp med deg. Jeg kommer til å kontakte din arbeidsgiver og AKAN så de kan gi deg den hjelpen du trenger. Om du fortsatt da ikke vil ta imot noe hjelp, er det ikke noe jeg kan gjøre for deg. Om jeg/vi treffer deg og du ikke er edru, vil jeg ikke ha kontakt med deg. Jeg kommer ikke til å servere deg alkohol og jeg kommer ikke til å drikke når du er tilstede.»

Oppsummert