Alkohol

Jeg er samboer og gravid i 8 mnd med en mann som har vært rusmisbruker, uten at jeg var klar over dette da vi møttes. Jeg har en 6 år gammel gutt fra før og samarbeider veldig godt med faren.

Det ble tydelig for meg da vi ble bedre kjent at min samboer ikke hadde et sunt forhold til alkohol. Det var som regel alltid alkohol med i bildet og alltid ble vinflaskene tømt samme kveld. Han tok også med speed, men ikke sammen med meg og dette har han slutten med for over 1 år siden.

For å gjøre en lang historie kort. Han har i 1, 5 år lovet å endre livsstil fordi han forstod at det ikke var sunt for noen av oss. Sakte men sikkert har han endret livsstil, men jeg har mistet tilliten til varig endring fordi han har lovet å slutte, men likevel har han fortsatt. Med alkoholen. Alkoholen har jeg erfart at er veldig ødeleggende for han, og for meg, i den forstand at han blir mer sensitive og sliten, dermed amper også. Dette har pågått frem og tilbake over lang tid. Han lovet at i alle fall under resten av graviditeten skulle holde seg unna, men senest i går tok han toget 35 min for å være sammen med en venn og overnattet der til i dag, kom hjem utpå dagen og luktet av alkohol. Jeg er ekstremt sensitive for lukten og at han drikker når han lover å la være, han vet at om han fortsetter har ikke vi lengre et samboerskap. Jeg begynner å lure på om han kanskje ikke bryr seg lengre. Det har foreløpig ikke vært noen konsekvenser, som et samlivsbrudd, som jeg blir mer og mer overbevist om er det rette. Kanskje burde jeg ha sett hans mønstre tidligere, men jeg har fornektet det, og har hatt ønske om å være der for han i hans prosess. Men nå har jeg ikke lengre så mye å gi.

Han har slitt og sliter fortsatt med depresjoner og går i terapi. Depresjonene er lettere nå som han drikker sjeldent. Det kan gå ukesvis mellom hver gang, og da jeg endelig begynner å slappe av og å stole på at han faktisk klarer å holde det han har lovet så er det på`n igjen.
Han er ikke av den typen som blir brautende og han tåler å drikke en god del. Mitt dilemma nå er at jeg som i løpet at et par måneder skal føde, føler meg ensom og trist fordi det går opp for meg at han kanskje aldri kommer til å slutte, og at jeg nok gjør lurt i å avslutte forholdet til han. Det skremmer meg. Vi bor langt fra familie, venner er litt nærmere, men de har nok med sine egne liv. Selv om de vet hvordan ting er her hjemme og de støtter der de kan. Jeg har ingen nettverk her vi bor nå og vi flyttet hit sammen fordi vi ønsket å bo utenfor by og støy og å stifte familie. Jeg håpet og trodde at alt ville endre seg med tiden.
Vi har gått i parsamtaler for å lære bedre kommunikasjon, dette siden september 2015, som har gitt resultater, men ikke gode nok og jeg føler at jeg ikke får den emosjonelle støtten fra min samboer som jeg har så stort behov for. Og så er det som at jeg aksepterer det som skjer, for jeg lar det jo skje, jeg tillater at han drikker selv når jeg hater det.
Og jeg skal ha hans barn.

Jeg behøver sårt gode råd om hva jeg skal gjøre. Vet at ingen kan fortelle meg hva jeg skal gjøre, men barn er innvollvert og jeg vet ikke noe om fremtiden og min samboers alkoholvaner. Føler at jeg ikke har tid til å vente på å se hvordan det skal gå, selv om det har skjedd endringer. Jeg er rådvill.

Kvinne, 35 år fra Akershus

RUStelefonen svarer:

Takk for at du deler din historie med oss. Det er ingen enkel situasjon du er i. Du er samboer og gravid i åttende måned, med en mann som ikke ser ut til å klare og slutte med sine alkoholvaner/misbruk. I tillegg til at hans drikking er vanskelig for deg, kan det virke som at din tillit til han er mer eller mindre borte. Det er ikke så rart all den tid han har gitt løfter som han ikke har klart å overholde. Og når tilliten i et forhold er borte kan det bli svært vanskelig for begge parter. Du føler at du ikke kan stole på han, og han føler at du ikke har tillit til han. Slike ting kan rettes opp i, men det tra ofte lang tid. Det er jo ikke sånn at du plutselig klarer å tro på det han sier, han må rett og slett bevise gjennom handling at han holder sine løfter. Og han må gjøre det i lang tid for sakte og sikkert bygge opp sin troverdighet. Dette kan dere snakke sammen om i parsamtaler.

Det å forandre seg og å slutte å drikke kan ta veldig lang tid. Du skriver at han ikke har kjent på konsekvensene av drikkingen. Kanskje vil et brudd føre til at han får øynene opp og søker hjelp. Du er likevel ikke ansvarlig for hans liv.

Du bør også stille deg spørsmål om hvordan du ønsker at ditt liv skal være. Ser du en framtid med denne mannen? Hvis svaret er nei, sier det seg kanskje selv at det er et tidspunkt for å bryte opp.

Samtidig har du et barn (snart to) å ta hensyn til. Velferden til disse to barna må alltid gå først. Det er ikke bra for barn å vokse opp med en forelder som drikker for mye, dette kan være veldig skadelig. Det er liten grunn til å tro at han skal klare å slutte å drikke når barnet blir født, ettersom han ikke har klart det når du ble gravid. Barn skal ikke vokse opp med alkoholmisbruk. Dette må veie tyngst.

Hvis du er usikker på de praktiske forholdene når det gjelder flytting, kan du ta kontakt med NAV i kommunen du bor i. De kan være behjelpelig med å finne ny bolig, hvis det er aktuelt.